dag skal vi i vestlig retning fra gårsdagens turmål, til en hytte som Skiforeningen tidligere har vært involvert i på eiersiden.

Ragnar Arntzens «lille grønne» utkom i 1956 og har tittelen På en knaus i Nordmarka. Denne knausen er dagens turmål. Arntzen tok med familien fra en trygg tilværelse i byen og ble bestyrer på en hytte i Marka, ikke helt ulikt menneskene på dette bildet.

Bokens kapitler har navn som: «Endelig på den riktige siden av disken», «Søndag er hviledag» og «det beste hos mennesket er hunden». Vi griper fatt i innledningskapitlet som heter: Oppbrudd fra asfalten. Historien - som skal være sann - fant sted selveste nyttårskvelden:

Hva, sa de Nordmarka? Sjåføren så på meg som om jeg hadde bedt ham kjøre til Finkongkeila, minst. Aldri i verden om jeg kjører dit. Hør nå, kom det sindig fra kona som satt i baksetet med ungene og diverse løsøre, - Bilsentralen lovte meg drosje til Nordmarka. Har de ikke fått beskjed om det? - Nei, det har jeg absolutt ikke, knurret sjåføren. Hadde jeg ant at det gjaldt en slik sinnssvak tur, hadde jeg ikke møtt opp i det hele tatt. (...) I baksetet hadde kona full sjau med å holde styr på ungene som sloss om plassen når de ikke spurte og grov om alt mellom himmel og jord. Det bor et tålmodig orakel i alle mødre. Mens vi kjørte langs villabebyggelsen langs Holmenkollbanen, tok jeg et raskt overblikk over situasjonen. Nå var vi altså definitivt på vei til det ukjente med brente bruer bak. Vi skulle forsøke å slå oss igjennom på et nå nærmest glemt utfartssted i Nordmarka. Velmenende venner hadde advart oss helt fra begynnelsen. Visste vi ikke at folk helt hadde sluttet å gå i Nordmarka? (...) Her er Midtstua, brummer sjåføren. - Til høyre eller til venstre? Tja, sa jeg spakt og speidet etter et veiledende skilt. (...) Sjåføren kjørte inn på Bomveien. (...) Rett skal være rett, kjøre bil kunne mannen. (...) Faens fruentimmer, hveste han plutselig framfor seg. Hun skal hanen gale meg få så øra flagrer. - Fruentimmeret på Bilsentralen som lurte meg ut på denne linedanserjobben. (...) Jeg la meg tilbake i setet igjen. Nå ville jeg nyte naturen til neste hålkevals. Granskogen sto fylt av ro og verdighet på begge sider av veien, snøen lå som julevatt over røttene, og langt inne et sted smalt det fra kjappe øksehogg. Dette var noe annet enn skittengrå asfalt og nerveflerrende trafikklarm på Carl Berners plass.

- Der oppe ligger stua! satte kona i. Og sannelig, høyt oppe på en knaus lå stua som et Soria Moria slott med rene, vakre linjer mot vinterhimmelen.

Det er 9 ulike bokstaver i navnet på det endelige turmålet

Tilbake til kalender-forsiden

Hvor var jeg i går?