HAKKLODAMMEN demmer opp Hakkloa, den veldige innsjø midt i Nordmarka, og var spissteknologi den gangen den ble bygget. Men hvem vel i dag går bortom og tar den i nærere øyesyn? Ja, si det.
Blant de privilegier som tilflyter oss jegere etter kjentmannsmerket er de hemmelighetsfulle stier og steder som er skjult for de strebende løpere, som aldri driver det lenger enn til å slite sine sko på den slagne landevei. I et slikt perspektiv er den veldige demning i Hakkloas sydende en kjentmannspost med klassiske trekk.
Enhver idiot kan se på kartet at den ligger der, men om sommeren holder den raske syklist seg på den støvede vei. Om vinteren går skiløypene i så langt nord at noen av de mest interessante partier i denne veldige innsjø er tapt for den uforvarende skiløper. Kun den vandrer som våger seg inn på de smale, halvglemte stier, vil lære kjentmannspostens hemmelighet.
Den veldige dam ble reist for tømmerfløtingens beste, og inneholder alle de finesser som måtte til for å unngå opphopninger og uhell når de tunge stokker styrtet ned og inn i det veldige svelg.
Nedenfor demningskomplekset danner elven flere små løker før den antar et hastigere løp ned til Bjørnsjøen. Flere skogstier følger denne vannvei, men mange av dem taper seg i det bratte terreng.
Det var ved dette elveparti Bernhard Herre diktet de innledende linjer til sitt mest siterte stykke, I Nordmarken. Her satt han ved en bråteflekk på østbredden og betraktet hvorledes to i egnen boende fattigbarn lette etter et sted å krysse elven fra den motsatte kant.
Dog må demningen ha endret elvens løp ettertrykkelig, slik at bråteflekken nå er oversvømmet. Kanhende ville ikke engang Bernhard kjent seg igjen rundt denne vakre sjø.
HAKKLOA DAM
Post 29 i perioden 1994-1996
Speak Your Mind
Du må være innlogget for å kunne kommentere.