Der Kvernhusfossen bruser og larmer

KVERNHUSFOSSENS frådende fall er kanhende ikke blant landets største, men i Nordmarka er fosser med denne størrelse og kraft et høyst usedvanlig skue. Her lønner det seg å forlate den slagne skogsvei og søke den dunkle sti.

FOSSEN som bruser og larmer i sitt innelukke. Foto: VESLE-BERNHARD

ette sted er så nær Nordmarkas hjerte at få har sett det, for nesten alle som kommer her forbi, haster videre og oppdager kanhende aldri, at et veldig fossefall skjuler seg bare noen skritt langs blåstien fra Katnosa.

Den kalde elv styrter her brølende ned i en dyp, sort kulp, og rester av det gamle kvernhus er ennå synlige på den vestre bredden. Når vandreren betrakter dette uendelige drama fra de omkringliggende knauser, er det innlysende hvorfor det frarådes å ferdes her med kano.
I sin bok Med sykkel i ryggsekken beretter Aftenpostens utsendte, Knut A. Nilsen, om sin dristige seilas med Dolphin-jollen Ormen Korte i dette strøk, underveis fra Mylla til Oslo:
Vinden ligger slik at vi treffer utosen på ett kryss, og dermed er vi oppe i det: For nå følger strykene og stenene og alle de rare ordene som barn ikke må høre. Elven vider seg ut som en trøst i Lenseløken og i Seterløken, men ellers får “Ormen Korte” en ublid ferd. Nedrigget, og tom for pargas, fløtes den nedover. Vi er iført turnsko, og intet mer, og det er to nautiske mil til neste åpne vann.

Det tok oss åtte timer. Under oss svek sleipe stener, rundt oss jublet myggen over sitt forsvarsløse bytte. Da vi kom til Kvernhusfossen, ville Ulrich sparke hele fartøyet utfor, men så øynet vi noe blått der ute, og Xenophons soldater ropte ikke “thalatta, thalatta” mer oppildnet enn det vi jublet; “Sandungen!” Den nordmarkske Neptun så i nåde til oss, og ga oss kvass slør helt til Skysskafferodden…

Speak Your Mind