Cookie Consent by Free Privacy Policy Generator Update cookies preferences

Ved Lortholkollens ensomme utsikt

LORT I SIKTE. På vei inn på Spålen nordfra, med Lortholkollen i det fjerne.

LORTHOLKOLLEN har «alle» sett: På en skitur ned Spålen har vi den rett forut. Men hvor mange  har vært der oppe? Se det er en helt annen historie. Men til tross for Lortholkollens lite lokkende navn er den blitt mange kjentmenneskers favoritt.

SPÅLEN sett fra Lortholkollen i sør en høysommerdag, Fotos: VESLE-BERNHARD

en smekre Spålen kalles ofte det vakreste vann i Nordmarka, men hvilket perspektiv er best? Fra Spålsberget? Neppe. Fra Nautsundkollen? Kan hende. Men litt lenger syd ruver et tredje berg hvorfra utsynet over Spålen slår ut det meste.
Lortholkollen hever seg 614 meter over havet i Spålens sydvestligste hjørne og byr på forbløffende utsyn ikke bare over det vakre vann, men også mot Pershusfjellet, Kjerkeberget, Oppkuven og Gyrihaugen. Midt imot ligger Tvetjernshøgda, og lenger øst den gamle Finnerudseter. Fra de svimlende stup øst på platået stirrer vandreren like ned i Styggedalens avgrunn.

 
Vilt. 
Lortholkollens blanke isse, det flotte utsyn mot
Blekksjøflakene og Oppkuvens mektigenordflanke.
 

På disse toppene – det er to av dem – er det sjeldent folk, men i den tette skog knaker det desto mer når skogens konge går i skjul for den sjeldne inntrenger i dette øde platå. Ingen blå stier leder hit opp, men Lortholkollen lar seg lett erobre fra fra Spålsveien i vest. På veien kan man besøke Fleske-Lars’ sommerhule.
På den vakre sensommerdag jeg først kom her forbi, ble jeg dog overtalt til å ta en djervere tilnærming av min vandrervenn, Willy Nikkersen. Vi hadde kommet opp elven fra Katnosa og forlot vår kano i sivet som fyller Spålens trangeste, mørkeste sydspiss, kjent som Lorthølet. Vi krysset den stedlige blåsti og skiløype mot Styggedalen, og klatret rett opp den steile vegg. Her er tettvokst og kronglet, det er mørkt, vilt, vakkert og vått. På alle fire kjemper vi oss frem over forræderske stener, råtnende vindfald og grønnsleip, krypende vegetasjon. Denne vei kan få ha kommet de siste par hundre år, og går det galt her, blir en ensom ulykkesfugl kanhende aldri funnet. Først da vi skulle ned igjen oppdaget vi at det også går en slags sti her. Bratt, men brukbar.

Til Lortholkollen har jeg også kommet vestveien, som er langt enklere. Den gangen var dette stopp nummer to på en tur som begynte på Nautsundkollen og fortsatte Spålen rundt til Steinvollseter og Spålshøgda. Variasjonsmulighetene rundt Spålen er nesten uten ende, men uklok skulle den vandrer være som ikke innlemmer Lortholkollen i disse streiftog.


LORTHOLKOLLEN
Kjentmannspost 1992-94

Speak Your Mind

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.