Om å bestige ei kjerring

KJERRINGKOLLEN troner over Nordre Heggelivann. Omkring oss er velbrukt turterreng, men de færreste legger vel sin tur om denne krevende topp.

ASBJØRNSENS RIKE. Høyt over Heggelivannene i Krokskogens hjerte, der
Asbjørnsen samlet stoff til sin sommernatt. Foto: GREGERS OTTESEN

lant de bratte koller som kranser Heggelivannene er kanskje Kjerringkollen en som har fått mindre oppmerksomhet enn berømtheter som Kustein eller Oppkuven.  Turen til denne treløse topp er slående i sin villskap. Ren urskog omgir Kjerringkollen på tre sider; den fjerde styrter bratt ned mot Nordre Heggelivann.
Ingen merket sti fører hit. Med min gode venn Gregers som partner og navigatør velger vi å avansere fra vest, over de mennesketomme myrland som preger denne egn. Slik får vi gleden av å klyve over flere små åser som alle er kledd av den gamle skog, fylt av nedstyrtede, råtnende graner, kullsorte, dype bekker og den tunge, chartreusegrønne mose som trives så godt i slik en fuktig dunkelhet. Denne karakter har landskapet også ned mot  Møkkalitjern eller Nibbitjern som i sin tid har hatt lekre kjentmannsposter.
Fra Kjerringkollen er utsikten som et hammerslag. Vi ser mot de to Heggelivannene, og mot Skamrek lengst nord, der Peter Christen Asbjørnsen gikk feil og opplevet saker og ting som siden fikk uttrykk  En sommernatt på Krokskogen.

Det var mørkere i skogen, men snart kom jeg til en tømmerdam eller demning over en elvestubb mellom to tjern; her var det visst jeg «skulle gå på venstre og ta av på høyre». Jeg gikk over, men på den siden av dammen var der bare – så vidt jeg kunne se – flate, glatte, fuktige svaberg, og ikke spor av noen vei; på den andre, den høyre siden av dammen, gikk det en sterkt oppgått sti. Jeg undersøkte begge sidene flere ganger, og enda det syntes å stride mot den rettledningen jeg hadde fått, bestemte jeg meg for den tydeligste stien, som fremdeles gikk på høyre side av vassdraget. Så lenge den fulgte det mørke tjernet var den god og fremkommelig, men plutselig dreiet den av i en retning som i mine tanker omtrent var den motsatte av den jeg skulle gå i, og tapte seg i et forvirret nett av krøtterstier dypt inne i den dunkle skogen…

SOMMELIG panorama mot nordre Heggelivann.

Fra Kjerringkollen ser vi godt Asbjørnsens tømmerdam og de to tjern», som nå riktignok har vokst en god del med reguleringen av vannene. Uansett kan vi på det øverste bildet se hvor han gikk til høyre – og tullet seg håpløst vekk.
Midt imot oss ligger den vakre Heggelia gård. Da jeg sommeren 1977 lå ved Skamrek-broen for å slutte å røke, sviktet min besluttsomhet en kveld, og jeg vandret ned til Heggelia i håp om å kjøpe tobakk av bonden. Men alt han hadde var en gammel blikk-reklame for Tiedemands karvet blad.

HØSTPANORAMA mot Nordre Heggelivann.

For at turen ikke skulle være aldeles forgjeves besluttet jeg å vandre tilbake til mitt telt langs det nordlige vannets vestre bredd. Jeg krysset under Torpåsen, tok blåstien nordover og la så ut i stiløst lende. Jeg gikk meg deretter gruelig vill i julimørke, i det verste villniss jeg til da hadde sett, og kjempet i timevis med kratt, kjerr og kløfter.
På denne kjentmannstur, når jeg i et nytt århundre står på den nye kjentmannspost, innser jeg at det var Kjerringkollen og de tilliggende herligheter jeg stomlet rundt i som en tulling den gangen.

KJERRINGKOLLEN
Post i perioden 2000-2002
Kart: Oslo Nordmark. Start: Damtjern, Skansebakken