Den egentlige Ringkollen

RINGKOLLEN, sier vi og mener vanligvis den gigantiske utfartsparkeringen, ikke den elegante toppen på 702 meter  over havet.

KLAR I TOPPEN. En vakker dag på Ringkollenens topp, høyt over tåken som dekker Ringerike. Foto: VESLE-BERNHARD

ingkollen er blant de snøsikreste områder i Oslomarka og er etter hvert blitt et travelt utfartssted med lysløyper, et tettmasket og iblant forvirrende løypenett, en parkeringsplass stor nok til å lande en jumbojet, og all verdens aktiviteter. At det er toppen på 702 høydemeter og ikke f. eks slalåmbakken eller parkeringen som har gitt navn til Ringkollen, er i dag såpass glemt at selve toppen gjerne kalles Ringkolltoppen.

HVIL på den gamle benk.

Ringkollen er en av de fem i Oslomarka som er over 700 meter, og er blant de gamle, klassiske kjentmannsposter. Veien opp er kort, men bratt. Om vinteren blir løypa opp ikke preparert, og kan være tung å forsere. Nær toppen står en gammel benk, hvor nok mange har tatt seg en hvil foran den blendende utsikt over Ringerike.

Sommerstid ser man godt at dette sted er populært, for grunnen er påfallende slitt. Fra toppen er utsikten god mot syd og vest, mens man må lete en stund etter gode perspektiver mot øst og Nordmarka. Men de finnes!

I gamle dager lå Ringkollstua nord for parkeringsplassen, nær der kapellet ligger. Det var et yndet reisemål for folk fra Oslo og Ringerike, enten man kom til fots eller i mer komfortable former. I sin klassiker Med sykkel i ryggsekken forteller Knut A. Nilsen om tilværelsen her og skillet mellom «de fine» som losjerte i stil og annet folk som tok til takke med kafeteriaen:

På Ringkollstua hadde de to slags gjester. Innvendige og utvendige. De innvendige var pengesterke og hadde råd til å overnatte, ja sågar ta påskeferie på stedet. De hadde adgang til salong og spisesal. De utvendige ble henvist til kafeen. Det var vi som kom forbi og skulle ha bare en solo eller en varmrett. 

Men var man først inne i varmen, kunne litt av hvert skje:

For Ringkollstua hadde gitar, og Ringkollstua hadde piano. Det var en tid da slagerne ikke hadde moll-plikt, men heller en hang til fire fjerdedels takt. Og det passet for gulvbordene i peisestua, de ga svikt så man kom seg rundt på hæla. Og frøken Braaten som altså ble benevnt Inger-Johanne blant stamgjester. sa ikke neitakk til en samba om det knep. Det var i det hele tatt ikke greit å være fillerye i den stua.

Men først og sist var det turene det handlet om, da som nå:

Ringkollstua var et makeløst utgangspunkt for turer. Vi la gjerne veien over Øyangsrøysa og trakk over mot Spålen, det var før det eksploderte med hyttebygging på disse kanter, og skauen sto pen som den var. Det lå ølrøyk over myrdragene før oktobersola fikk tak, og det knaste deilig under støvlene hvor frosten hadde fått feste, der vi dro østover. Og så ble det varmt når stiene løp mer fra hverandre nærmere Butlern, og vi måtte stikke først anorakk og siden genser under sekkelokket. På Langlia var der kaffebål, og det hadde alt skumret lenge når vi sårbente nådde Hammeren.

Stua brant ned i 1971. I dag ligger det et kapell på tomta. Et nytt kompleks ble nylig åpnet noen hundre meter sørover.

HØSTLIG ved posten, som sto ved den flotte utsikten. Foto: VESLE-BERNHARD

Dessverre går det ikke offentlig transport til Ringkollen på hverdager. Men om vinteren kan man i hvert fall komme seg hit med Skiforeningens skibuss og gå for eksempel de tre milene til Sørkedalen. Et riktig gammelt minne jeg har er om en smart gubbe som sto klar med smørebod når skibussen ankom. Smøringen var flytende og ble lagt på med pensel. Effekten var formidabel og ga superfeste og superglid. Jeg mener bestemt å huske at smøringen satt som spøtta på, ikke bare helt til Sørkedalen, men faktisk helt til påske. Fornøyelsen kostet fem kroner eller så. Men nå er det lenge siden jeg har sett den smarte smøregubbe her oppe.

RINGKOLLEN
Kjentmannspost i perioden 2000-2002