Paradis i Helvete

BJØRNHØHELVETE er navnet tømmerfløterne ga den trange kløft sør for Bjørnholt. I dagens glattslikkede sjargong vil man vel si at de opplevde visse utfordringer her.

e ukjente landskaper vest for den slagne landevei mellom Hammeren og Bjørnholt skjuler et fryktelig inferno for alle andre enn dem som nøye kjenner disse marker, eller er innehaver av Kjentmannsheftet 1998-2000, hvis omslag prydes av dette ekstraordinære sted. Få har sett elven fra Bjørnsjøen til Skjærsjøen på denne del av dens bane. Bjørnsjøhelvete kaltes denne dype, mørkladne slukt av de modige tømmerfløtere som her sto overfor overordentlige profesjonelle utfordringer. 

  1. Utsikten oppstrøms.
  2. På besøk juli 1999.
  3. «Den kullsorte dal, der fossen skummer og larmer.»
  4. På besøk sensommeren 2005.
  5. Utsikten nedstrøms.

BROEN sett fra nord.

BROEN over helvetet, sett fra nord.

Med en larm som av tusen djevlers brøl styrter Bjørnsjøelven i denne ville kløft udfor loddrette skrenter, og de slibrige klippebryst som omgir det grufulle svelg, kan knapt forseres av et menneske uten den aller største risiko. Selv nedstigningen til dette inferno domineres av steile styrtninger, og den smale, forræderske sti av såpeglatte røtter og løse stener. Broen er bygget for å lette vedlikeholdet av kraftgaten fra Hol, som passerer i nabolaget.

EN ANNEN BRO. Tro hvor Indiana Jones hentet sin inspirasjon?

EN BRO TIL. Hvor ble Indiana Jones inspirert?

Brokonstruksjonen er av den art man oftest ser i filmer om min fjerne kollega Indiana Jones, og denne later til å føre like til de fordømtes tempel. Blendet av den brennende eftermiddagssol ser jeg ingen detaljer på den annen side, jeg fornemmer kun den skyggelagte skog og den steile vegg på den andre siden. Ved den minste belastning skjelver broen slik mine tenner hakker, og hver eneste av de langsgående, tørre planker gynger gruelig idet jeg setter min støvel ned. Jeg stirrer ned i den kullsorte avgrunn, 13 meter ned, og selv om jeg her ikke kan se noen av de sultne alligatorer Dr. Jones måtte streve med, er det som knoklene blir til gele.
Efter denne skjellsettende vandring til helvete og tilbake, blir den vakre blåmerkede skogsti den reneste himmelstige som fører til Bjørnholts paradis, hvor den fåmælte innehaver i rollen som St. Peter serverer saft og vann.

189px-K_Bergslien_Asbjornsen_1870Fossens Sus kaldte mig, og jeg var snart ved Elvens Udløb i Søen. Her kommer den klar, men strid over Kiselbunden; thi den er sluppen ud af den vilde Kløft, der lige fra dens Udløb af Bjørnsjøen, i en Strækning af en fjerdedel Mil, danner dens dybe Leie, og iler nu som bevinget i Skjærsjøens Favn. Saalænge som den klemmes inde mellem Fjeldvægge og Urer af opptaarnede Klippeblokke, tumler den sig voldsomt dybt nede i det mørke Svælg. Snart fosser den hvid med Larm og Brus, snart styrter den sig i Vildhed høit ud over sorte Klippesider og løser sig op i Damp; snart danner den – man kunde tro i Anger over sin Vildhed og Ubesindighed – dybe, stille, mørke, eftertænksomme Kulper.
Men det er kun en stakket Hvile den søger, for med friske Kræfter atter at tage fat paa den viltre Leg. Og dog har al dens Larm og Vildhed paa denne tid af Aaret intet at betyde i Sammenligning med den, der vækkes i Tømmerflødningens Tid. Naar Dæmningen aabnes, naar Bjørnsjøens vide Vande lades ud og Tømmeret slippes i Elven, overgaar dens Larmen og Brusen al Forestilling: Fossens Drøn er som Tordenbrag; Træer og Klippeblokkeriver den med, og Tømmerstokke knækkes som Pibestilke.

Peter Chr. Asbjørnsen: En Nat i Nordmarken. *  Hele fortellingen

HikingBJØRNSJØHELVETE
Kjentmannspost 1996-98

Speak Your Mind