På Sandungskollens snauklipte skalle

Sandungskollen2011-1

PANORAMA. Kanskje ville Berhard Herre kalt utsikten fra Sandungskollen «vid, men trykkende», slik han sa om et annet sted. Uansett er utsikten mot nord er best. Foto: VESLE-BERNHARD

SANDUNGSKOLLEN ligger fjernt fra den slagne landevei, der den kneiser over de sentrale deler av Nordmarka.

FORTIDSMINNE, Det bnedfalte postoppslag fra 1996, inspisert i 2011.

FORTIDSMINNE. Det nedfalte postoppslag fra 1996, inspisert i 2011.

Sgotisknauhogst har gjort Sandungskollen lett gjenkjennelig, så denne nordligste topp i Kikutmassivet kan sees fra mange andre punkter i Nordmarka.

Det er imidlertid all grunn til å ta en nærmere kikk på Sandungskollen, hvorfra det på grunn av hogsten er uvanlig god utsikt i alle retninger. Går man for eksempel den hederskronede nye blåsti fra Sandungen mot Kikut, er Sandungskollen den første av mange flotte topper på veien. Når vi kommer ut av den mørke skog som omgir den lange oppstigning, er vi ikke et øyeblikk i tvil om at det er Sandungskollen som reiser seg foran oss.

FJERNTJERN. Utsikten mot nordøst.

FJERNTJERN. Utsikten mot nordøst, opplevd rundt år 2000.

Kjentmannsposten som friluftsorganisasjonene i sin visdom satte opp på dette sted, sto på nordpynten. Selve toppen, eller skallen, er lettest å bestige fra sørvestsiden; der er veien opp enkel og kort fra blåstien, og usikten er god mot Askehøgda, Porthøgda og de hosliggende små tjern. Herfra ser det fristende ut å gå sørover langs åsen – og det er presis hva den blåmerkede stien gjør. Her og der går den til og med i siksak over åsryggen, så man kan se utsikten i ulike retninger. Intet mindre enn en perle får den iherdige skogsvandrer her i belønning.
Den trykkende augustdag jeg sist kom her forbi hadde jeg først besøkt kjentmannsposten ved Hakklokroktjernet. Etter dette vendte jeg tilbake til Puttedalen og fulgte dennes skogsvei oppover så langt den gikk. Derfra fant jeg en tålelig sti oppover åsenes østsider og dreide tilsist rett mot vest og Sandungskollen. Dog måtte jeg først kravle ned fra en mindre ås og over en smal myr før den siste oppstigning begynte. Jeg kunne nå følge et åpent far, hvor en elg hadde gått i forveien. Det kunne jeg se på det våte, høye gress som dyret hadde feid til side, og dets stramme lukt hang ennå i den stille luft. På toppen fant jeg også dens visittkort, så ferskt at det dampet.
Herfra fulgte jeg sørover den ovennevnte perle av en blåsti tilbake til Kikut.

HikingSANDUNGSKOLLEN
Kjentmannspost 1996-98

Speak Your Mind