dag skal vi ta på oss syvmils-støvlene. Eller kanskje to- eller tremilsstøvlene passer bedre? Vi skal i hvert fall bevege oss et ganske langt stykke i sydlig retning.
Figuren vi skulle frem til i går er som nevnt symbol på en sinnsstemning eller kanskje en følelse, som også har gitt navnet til en blåmerket sti. Denne spesielle stien kan ikke ventes å være allment kjent. Men mindre enn én kilometer vest for stien fant en spesiell hendelse sted den 24. august 1992, se bildet:

På branntomten er en kopi av det opprinnelige byggverket gjenreist. Herfra skal vi en kilometer i nordlig retning, til Ydale. I norrøn mytologi var Ydale navnet på gården til skiguden Ull. Og naturlig nok er da også Ydale navnet på hytta til skiklubben Ull. Hytta ble bygget i 1892 og står like fint i dag, selv om avstanden til sivilisasjonen nok ikke lenger er så stor som den en gang var. Veien som hytta ligger ved het frem til 1950-tallet Observatorieveien, men ble så omdøpt og oppkalt etter den nevnte skiklubben.
Fra Ydale går vi nordover og opp til et tjern som ligger nesten 500 meter over havet. Herfra følger vi skisporene til H O Christophersen, slik han har beskrevet det i stykket ”Førjulstur i snestorm” (Sitatet er noe tilpasset for ikke å røpe alle de stedlige detaljene):

Blant de mange skiløperminner fra studentertiden er det ett som står særlig klart for min erindring: En førjulstur…i snestorm, kulde og mørke. Jeg har neppe hatt en mer spennende tur i Nordmarka. Dagen før lille julaften i det Herrens år 1925 drog jeg innover på ski, med fire geitostskiver i lommen, kniv i slire, kompass i snor rundt halsen og en primitiv lommelykt…Det var kuling og sne, med 13 minusgrader. Løypa gikk over …seter og …høyden. Fra …tjernet som lå under en hvit røyk av sne, gjorde den en sving bortom en liten bekkeløkke vest for veien. Paradisets have pleide barna på ….seter å kalle den lille plassen, som kunne være alldeles lekker om sommeren.
Da jeg kom der den dagen, var det så menn ikke noe paradisisk ved den. Jeg tok løypa på østsiden av det gamle tårnet…det var bare ruiner igjen av det. Det hadde forresten vært tårn her alt før 1883, da det gamle tårnet var blitt reist. Det nye tårnet, som altså nå er det gamle, kom først i 1934. Løypa gikk rett ned gjennom tette skogen til store …vann. ….
Over Bogstadåsen som den het i sin tid – sto stormen og sneføyka rett imot. Det var så vidt jeg greide å presse meg frem mot den harde vinden. Men nede i skogen ble det med ett dørgende stilt. Det gled bra unna, selv om fokksneen var nokså trå. Nede på vannet sto været voldsomt på igjen. Det var før …stua ble bygget. Det lå forresten en liten stue ved vannet den gang også, Mortenstua, som senere er flyttet. Fra myrene bortenfor det minste vannet tok jeg den nederste løypa…det gjaldt å holde seg mest mulig i ly av skogen.

Her skiller vi lag med Christophersen. Han skulle videre til Blankvann, Glåmene, Fyllingen og enda mye lenger i denne vinterstormen. Vi er ute i bedre vær, rusler litt østover og gleder vi oss over gjensynet med arenaen for åpningen av kjentmannsheftet for perioden 1998-2000. Så arrangerer vi et lite kveldshopprenn , før vi tar inn på hytta som i sin tid var Skiforeningens første. Stedet har nå andre eiere. Her kan vi glede oss over hjembakst av mange slag mens vi lader opp til en riktig lang tur i morgen.

Ledetråd: Det er et løypekryss ved det endelige turmålet.

Tilbake til kalender-forsiden