Den ensomme setervang høyt over Asdøljuvet.

Oppe i åsen over Lier ligger denne ensomme setervang, som i dag er skjult for alle andre enn dem som nøye kjenner disse marker. Her er intet liv, ingen lyd, og ingen bevegelse bryter dette landskaps uforstyrrede melankoli. De siste bygninger på Aschenbergseter ble revet i 1930-årene. Men under de veldige asketrær som har gitt seteren navn, står gresset ennå saftiggrønt mot den mørke skog.
Aschenbergseteren kalles også Asdølseter, idet det i gammel tid var gården Asdøl nede i Lier som setret her. Den er første gang nevnt i 1723. Fra cirka 1850 var her husmannsplass, og her huserte "Aschenbergsvensken" Erik Nilsen. Kanhende er navnet en forsvenskning av ask. Men H.O. Christophersen spekulerer også over om navnet kan være knyttet til den svenske general Aschenberg fra krigen i 1716. Tidspunktet passer i så fall godt med de første opptegnelser om dette bemerkelsesverdige sted.
Oppe på åsen står granskogen så tett at å vandre ensom inn i den på en blygrå høstettermiddag, er som å bli slukt av det stedlige troll. På den tomme vang er ingen hygge, og fra dens precipicer ingen utsikt over Asdøljuvet slik jeg hadde håpet da jeg svettet meg opp den drepende steile li fra Asdøl. I den dunkle aftenstund haster jeg derfor videre ned den blåmerkede sti til Asdøltjern.


Den blåmerkede sti under asketreet, den kursoriske udsikt over juvet.

Aschenbergseter var kjentmannspost i 80-¬rene.


Nordmarka | Vestmarka | Romeriksåsene | Bærumsmarka | Krokskogen | Lillomarka | Østmarka | Gjengrodde stier | Litteratur & lenker