e ukjente landskaper som reiser seg nord for Helgeren og øst for Hakloa er Barlindhøgda vel verd et besøk, året rundt. Sommer som vinter er dens vide platå så godt som mennesketomt. Terrenget er lettgått når man først er kommet opp. Sist kom jeg her forbi med kleggen surrende rundt hodet en kvelende varm sommerdag, etter en ulendt oppstgning fra den lille vei som går rundt åsens sydlige fot og ned i Sandviksdalen.
Mange tror det var der Bernhard Herre overnattet i «den elendigste menneskebolig jeg hadde sett». Sikkert er det i hvert fall at Marianne Jøranlid traff spikeren på hodet da hun i en artikkel i Snø og Ski høsten 2000 døpte disse strøk «Bernhard Herres vei». I disse åser jaktet han ofte, og fra Barlindhøgda er det kort vei til andre storheter som Fjelaleiken og Haklomana i sør, og Storhaugen i nord.
Barlindhøgda har to topper. Den østligste og høyeste er på 524 høydemeter, men tretårnet som markerer det trigonometriske punkt har falt ned, og ungfuruer omgir det som tause vitner. Utsikten er i det hele tatt ikke all verdens herfra, men man ser i hvert fall godt utover platået med dets små myrer og den vestlige topp på 498 meter. Og herfra er utsikten over Hakloa fenomenal: Jeg ser like ned på den store øy hvor jeg på kanoturer har brukt en av markas beste leirplasser. Lenger unna ser jeg landsbyen rundt Vest-Hakloa og deler av Sandungen. Midt imot troner Kikutmassivet i all sin prakt.

I baret. Tilgrodd på Barlindhøgdas østre
topp, utsikt nordvestover fra den vestre.

Herfra kan vandreren ta seg nordover langs betydningsløse fuglestier mot Storhaugen, eller ned lia til Sandviksputten og videre sørover over Fjelaleiken, som Bernhard kalte Falkenberget - og slo fast at «traktene heromkring er noen av de villeste som finnes i Nordmarken. Kjempestore steiner ligger overalt henkastet på åsens skråninger eller sammenhopet i urer, dype revner skiller klippene ad, styrtende precipicer kaster seg like ned til elven».

Sandviksdalen
Storhaugen
Fjelaleiken
Hakklomana

Official geocaching
site