Fossen bruste dødt og mat i sit Indelukke,
og pustet af dens fald formaaede neppe af og til for et Øieblikk at løfte det
tunge Taagedække op til de nærmeste Grantoppe.
Bernhard Herre: I Nordmarken.
Uha.
På den fryktinngytende stok-bro over Bjørnsjøhelvedets
svelg.
e
ukjente landskaper vest for den slagne landevei mellom Hammeren og Bjørnholt skjuler
et fryktelig inferno for alle andre enn dem som nøye kjenner
disse marker, eller er innehaver av Kjentmannsheftet 1998-2000, hvis omslag prydes
av dette ekstraordinære sted. Få har sett elven fra Bjørnsjøen til Skjærsjøen
på denne del av dens bane. Bjørnsjøhelvete kaltes denne dype, mørkladne slukt
av de modige tømmerfløtere som her sto overfor overordentlige profesjonelle utfordringer.
Med en larm som av tusen djevlers brøl styrter Bjørnsjøelven
i denne ville kløft udfor loddrette skrenter, og de slibrige klippebryst som omgir
det grufulle svelg, kan knapt forseres av et menneske uten den aller største risiko.
Selv nedstigningen til dette inferno domineres av steile styrtninger,
og den smale, forræderske sti av såpeglatte røtter og løse
stener.
Da man i de sene 1940-år valgte å vansire Nordmarkens ansikt med den lange kraftgate
fra Hol, ble på dette gudsforlatte sted bygget en bro for å gjøre vedlikeholdet
enklere for lysverkets folk. Om dette møysommelige arbeid derved ble mindre farefullt,
er jeg dog ikke sikker på.
. Den bekjendte vandrer Indiana Jones kunde
ligesaagodt benyttet Bjørnsjøhelvedet
(over) som location til "The Temple of Doom" (under).
Bro-konstruktionen
er av den art man oftest ser i de bekjendte filmer om min kollega Indiana
Jones, og denne later til å føre like til de fordømtes tempel. Blendet
av den brennende eftermiddagssol ser jeg ingen detaljer på den annen side, jeg
fornemmer kun den skyggelagte skov og den steile vegg derfremme. Ved den minste
belastning skjelver broen slik mine tenner hakker, og hver
eneste av de langsgående, tørre planker avgir en skrekkinnjagende svikt
idet jeg setter min støvel ned. Jeg stirrer ned i den kullsorte avgrunn, 13
meter ned, og selv om jeg her ikke kan se noen av de sultne alligatorer Dr.
Jones måtte streve med, er det som knoklene blir til gele.
Efter denne skjellsettende vandring til helvede og tilbake, blir den vakre blåmerkede
skogsti den reneste himmelstige som fører til Bjørnholts paradis, hvor den fåmælte
innehaver i rollen som St. Peter serverer saftogvand.
Bjørnsjøhelvetes sorte slukt,
og ikke minst stien
derhen, er slem vinterstid. Foto:
EILIF EGGEN
Bjørnsjøhelvete var Kjentmannspost
fra 1998 til 2000. Posten lå ved det østlige brofestet. Adkomst på vei
og merkede stier fra Hammeren eller Skar. Det siste stykket ned kløften er bratt,
ulendt og ikke nødvendigvis noen fornøyelse for barn eller voksne med balanseproblemer.