Stormarka | Nordvest | Sørvest | Sørøst | Nordøst | Oslomarka

Stormarka sett med Johannes Dahls øyne

Mange har beskrevet utsikten fra Kjerkeberget, men det er neppe noen som r på en vakrere og mer presis måtehar satt Oslomarka i et større Østlands-perspektiv enn Johannes Dahl. Dette er et utdrag fra det avsluttende kapittelet i «Nordmarka - eventyr og eldorado», som Dahl ga ut i 1942. Her beskriver han langt på vei Stormarka, lenge før noen haddedrømt opp begrepet.

jente åser hever seg opp over skogen. Kikut i sør, som stenger for Tryvannshøgda og åsene omkring fjorden. Mellomkollen og Vaggesten i Maridalen. Den skogkledde Eriksknarten og Varingskollens hvelvete svaberg. Skinskatt, vill og forreven, tett ved oss i øst, og lenger ut mine gamle venner Bukollen, Fugleknartene og Rundkollen på østsiden av Hakedalen. Paradis lenger nord. Over Katnosa ser jeg Fjellsjøberget, rett over en snipp av jordet i Gjerdingen. Vestover Ringkollen og Oppkuven, mektig og massiv. En ser alt.
Og ikke bare av Nordmarka. Det er nok ikke mange dager i året utsynet er så fritt og vidtrekkende som det var denne speilklare morgenen. Ingen sky eller tåkedis stengte øyet. Langt i det fjerne tapte landet seg i jordens runding.

Forbi Kikut ser vi lave åser langt ut gjennom Østfold. Forbi Varingskollen en dyp blåne, hvor en liten klar kolle står mot himmelen. Det er Varåsen i Tøogstad, langt bortenfor Øyeren. Forbi Paradis den høye ryggen av Skreia, som stuper i Mjøsa. Hvalebykampen og Sølvsberget i Gran synes så nær ved, når en tenker på at åsene derute er åser i Vardal og Biri. Lenger vest har en Synsfjellet og Skaget, grimet av snø, og ennå litt vestenfor, langt, langt borte i uendeligheten, en ørliten blå tagg mot himmelranden. Det er toppen av Bitihorn.
Den snøkledde ryggen av Norefjell hvelver seg over Ringkollen. Men Oppkuven stenger for Gausta og fjellene i Telemark.
Til slutt møter øyet igjen Sandungs-Middagskollen, som ligger midt imot oss med tusen farger, ‹ og drypper dråper av gull ned i Sandungen.
En blir trollbundet av naturens eventyrlige prakt. Bildet av Nordmarka fester seg i ens sinn. Og bildet blir så mye verdifullere fordi en kan ha det med seg bestandig.