jellsjøhøgda ruver i terrenget nord i Nordmarka. Dens lange rygg står som en mur sørover enten man passerer under den på Gjerdingen eller på Fjellsjøen. Alle som har vært på disse kanter har sett den, men hvor mange har vært oppe på den? Neppe mange, utover den unge Johannes Dahl, en sjelden ensomhetssøker - og de som tok Kjentmannsmerket på blått kort i 80-årene.
Vi er her trygt plantet i Johannes Dahls terreng, og det er lett å fornemme turgleden i hans lille bok fra 1942 om oppvekstens sommerferier i Nordmarka. Men dette er farlig lesning; en vakker marsdag var jeg selv på vidvanke utenfor de merkede løyper, på vei opp til Fjellsjøhøgda, inspirert av Dahls kjærlighetserklæringer til disse strøk. Familien hans disponerte en hytte sør i Fjellsjøen, som er kjentmannspost i perioden 2000-2002.
Jeg tok den morsomme og lite brukte rødløypa østover fra hovedsporet mellom Bislingen og Gjerdingen, over Grøntjern og Svartbekktjern. Her på Fjellsjøhøgdas føtter er det mindre bratt enn jeg hadde trodd. Det er lett å havne på feil ås: Fjellsjøhøgda har to rygger i nord med et skar imellom, og deler seg også på sørflanken.

Egen vinkel. Bislingen fjellstue sett fra Fjellsjøhøgda, pluss
utsikten fra den nordlige varde. Fotos: MORTEN MØST

Underveis ser man Bislingen Fjellstue i en uvant vinkel, og hører også musikken fra alpinanlegget der. Men disse bakkene har sine egen musikk; her det bare hakkespetten som trommer hissig på trestammene, og nordavinden som suser i grantoppene.
Det var kjentmannspost her på 80-tallet, og også den nye posten ligger på den østligste og høyeste ryggen, ved det trigonometriske punktet på 659 meter over havet. Det gamle tretårnet som markerte toppen er veltet. Gjennom disen, en slik som Bernhard Herre kanskje ville kalt «italiensk luft», skuet jeg mot Romeriksåsene og ned mot Grua. Mot Hadeland er utsikten best fra en liten varde der terrenget knekker nord og ned. Utsikten mot Gjerdingen må jeg derimot lete vel og lenge etter; gammelgranen vil ha den for seg selv selv, og de glatte, bratte klippekanter her oppe holder jeg meg langt unna på denne årstiden.
Dessuten har jeg annet fore på denne dag, hele Fjellsjøhøgda vil jeg sette til livs, med Karussputten til dessert. Her er en fest å ferdes; inne på høydedragene nyter jeg godt av store, åpne myrer kranset av blid furuskog. Terrenget går nærmest i gigantiske trappetrinn nedover.
Og endelig er jeg over Karussputten. Som Dahl skriver, ligger den på et platå som er en utskyter av Fjellsjøberget. Herfra kunne han stå som en villmann på ski ned brattbakkene til Gjerdingen, gjennom tykk granskog. Men i dag går det vei bare noen hundre meter ned i lia - og vinterstid fører den bredøypa fra Svartbekken til Rajebråtan.
Her er terrenget åpent og fint, med lave furutrær. Det er enkelt å ta seg frem til østkanten. Der, for mine slitne føtter ligger Fjellsjøen og brenner i vårdisen. Siden går jeg vestover, forbi Karussputten og opp på 558-toppen. Herfra er utsikten over Gjerdingen uovertruffen.
Som om ikke alt dette er nok, er det kort vei herfra til nye herligheter på Almedalshøgda.

Toppen. Fjellsjøhøgdaog den falne trevarden får en av sine sjeldne gjester.

Kjentmannspost 2004-2006
Official geocaching site