Flott. Den der bestiger Gopletjernsåsen angrer neppe. Foto: STEIN BOTILSRUD

et var noen fine dager høsten 2000. Ihvertfall èn. Den benyttet jeg til å nyte utsikten fra Gopletjernsåsen - denne sparsomt besøkte perle rett syd for Oppkuvenmassivet. Forhåpentlig blir flere kjent med den nå som friluftsorganisasjonene i sin visdom har lagt en kjentmannspost her. Den står ved utsiktspunktet sydøst på det lille platået som utgjør selve toppen. Til disse trakter vandrer man kjekkest fra Skansebakken og skogsbilveien som fører opp mot Lysedammene og Smedmyrkoia. Denne strekning er vel kanskje best kjent som typisk hjemoverløype for skiturer fra Løvliatraktene. Motsatt vei er det bratt. Veldig bratt. På vei oppover får jeg raskt øye på flere gamle kjenninger. Midt i mot ligger Hornet med sin karakteristiske profil. Litt lenger øst troner Morlikåsen med sitt forlokkende platå.

Smukt. Gopletjernet er et obligatorisk sidesprang i disse trakter.

Men på denne korte dag må jeg haste videre. Gopletjernsbakkene heter de aller bratteste kneikene før jeg kommer opp på nordsiden av selve åsen, og kan ta stikkveien inn til det idylliske Gopletjernet. Men før vi når frem til tjernet, stikker vi inn i skogkanten og begynner oppstigningen til selve toppunktet på 546 m.o.h. og senere ut på utsiktspunktet. Fra selve toppunktet er det også fine utsyn med Oppkuven i nord og det billedskjønne Gopletjernet blinkende i vest. Men for å få den aller beste utsikten må man trekke litt i østlig retning, ut på kanten. Der møtes vi av det samme vakre synet vi kjenner fra Morlikåsen og andre perler i nabolaget: Deilige blåner i alle retninger, og lengst der ute - fjorden i all sin prakt. Da er det verdt strevet - verdt alle de bratte bakkene og de stive leggene - når vi kan nyte dette synet med sprakende høstfarger, blå himmel og - blått hav. Kjentmannspost 2000-2002