Jeg besluttede mig derfor at gjøre Ende paa denne uvished og stikke lige op over
Aasen, der truende og vildt hævede sig over mig med sine steile Styrtninger.
Bernhard Herre: Krogkleven.

Soloppgang i Hansakollen

år man ser ut av kontorvinduet denne triste mandag formiddag, er det nesten rart å tenke på hvor vidunerlig vakker helgen var. Ihvertfall for oss som brukte den i Marka! For å løfte humøret noen hakk, vil jeg derfor rekapitulere min svæ:rt så berikende lørdagsvandring som startet allerede før soloppgang en bitende kald, men svæ:rt så snøfri desembermorgen. En vandring som fører oss til historisk grunn! Til de trakter hvor vår alles kjære Bernhard Herre omkom ved et vådeskudd i 1849!

Noen minutter på ni parkerer jeg bilen på den lille snuplassen innerst i Rundmyrveien vest for Movann. Rett ut i herlighetene bæ:rer det. Her reiser Hansakollen seg ruvende i terrenget bare noen få hundre meter fra stiens begynnelse, og lokker med en perfekt skueplass for soloppgangen.
Her begynner Maridalsalpene! En liten avstikker til høyre og settingen er perfekt. Ved 9.15 tiden titter den frem. Og hvilket deilig skue er det ikke når solen sakte, men sikkert hever seg over Barlindåsen og Granberget. Dagen kan begynne. Nå har jeg nøyaktig syv timer på meg før det mørkner igjen.

Første etappe på dagens vandring går i retning Gaupekollen, det unike utiktspunktet altfor få har besøkt. Og selvfølgelig benytter jeg den sagnomsuste kjerreveien under Hansakollen og Vittenbergkollen. Sagnomsust fordi historien forteller at det var nettopp i disse trakter at Bernhard Herre omkom ved et vådeskudd for nøyaktig 150 år siden! Tenk det, for halvannet århundre siden vandret han kanskje akkurat her, snaut to år eldre enn undertegnede. Med dette historiens sus i ørene strener jeg oppover den stupbratte kjerreveien med ruvende istapper i fjellveggene og en gang stolte kjempegraner på kryss og tvers i skogbunnen. Naturen er vill i disse egner, verdig for et naturreservat. Kaster man et blikk til venstre ser man både Maridalsvannet og Oslofjorden komme til syne mellom træ:rne.
Men fortsatt skal vi høyere. Jeg tar fatt på den siste kneika opp mot utsiktspunktet, og vips så åpner det seg, skuet som aldri slutter å forbløffe! Det fins jo ingen tvil. Gaupekollen har den aller beste utsikten over Maridalen og vår vakre hovedstad!
Etter en rast på utsikten fortsetter dagen med høyst berikende rundvandring i Lillomarkas nordlige egner. På veien opp fra Snippen reiser Barlindåsen seg i øst. Dette Pershusfjellet i minityr er virkelig et syn med sin smale rygg over Maridalens veldige flater. Turen går oppom kjentmannspostene på Merrahaugen (også med fin utsikt) og den skjønne Jomfruputten. Den som bare hadde hatt med seg skøytene denne formiddagen kunne jo tatt seg en liten isdans på egen hånd.

Den dunkle Sørskogen, Sinobers hjemlige
hygge. Alle fotos: STEIN BOTILSRUD

Runden over Holåsen gir nok et flott skue over byen og fjorden, før jeg går ned mot det islagte Kjulstjernet og tar tilbaketuren over Sørskogen og Sinober. Ved 15-tiden begynner det å mørkne. Nå gjenstår bare de siste tre kilometerne ned til Movann før dagen er omme. Syv timer har gått siden soloppgangen i Hansakollen. Lenger er ikke dagen på denne tiden av året. De kreftene som er igjen får jeg spare til søndagen. Krokskogen venter jo!

Stein BOTILSRUD