meltevannet ga fortsatt en stri strøm over Myrtjerndammen. En av de virkelig varme mai-ettermiddagene, med intenst grønne trær og klar blå himmel, satt familien rundt stormkjøkkenet og laget middag rett under post 30. Da hørte vi banning et stykke nede i elva. Det tok en stund før vi så bannskapens opphavsmenn. Tre unge menn i svart. Alt var svart på dem, untatt naglene som reflekterte solen. Det klirret i kjetting der de kom. Denslags klær ser man ikke ofte så langt fra Blitz og Gamlebyen. Men på føttene hadde de skotøy som passet til terrenget, gode militære marsstøvler. Kjært barn har mange navn, og alle tre hadde t-skjorter med forskjellige navn på Gamle-Erik under lærjakkene.
- Der er'n, vi gikk rett på, smilte den første da de så posten.
En overdrevent kraftig glidelås ble åpnet i en av lærjakkene og ut av lommen kom Kjentmannsboka. Først da den var stemplet hilste de på oss som satt der.
- Kan vi spørre der om noe, spurte en av dem.
Vi fryktet at det gjaldt om de kunne låne fyrstikker og få vite veien til Nordmarkskapellet. Men spørsmålet var:
- Hva er raskeste vei til Bjørnsjøhelvete?
Opp med kartet, og vi viste stien. De trakk seg litt unna, og bestemte seg for å gå tilbake veien de kom.
Ned elven som på folkemunne kalles Myrtjernhelvete.

Gunnar KAGGE