jernsynsmasten på Jonsknuten har nok de fleste sett, synlig som den er fra hele Østlandet. Langt færre har vært på toppen, som den januardag jeg sist kom her forbi, lå øde og ugjestmild i iskulde og synkende sol.

Flere ganger hadde jeg gått den utmerkede rundløype rundt Jonsknuten, og alltid ønsket å besøke toppen med dens mange tekniske installasjoner. Sjansen bød seg en januarlørdag. Fra toppen av skiheisen i Funkelia brukte jeg en drøy time til den koselige Knutehytta, men nå gikk jeg rett forbi og satte kursen mot nordvest.
Rundløypa var en blandet fornøyelse - en snøscooter hadde vært der, men bare én gang - og det var på langt nær nok til å få fast løype i meterdyp snø.
Et stykke opp kommer man til et stort løypekryss - og herfra gikk kun et ensomt spor mot toppen, som fra dette punkt er cirka 900 meter unna og 100 høydemeter opp. Tillitsfullt fulgte jeg denne person, som så ut til å vite hva han eller hun gjorde. Sporet gikk gjennom en liten trang dal, og siden opp det bratte heng til toppen. Her advarer et skilt mot isnedfall fra tv-masten - en advarsel jeg ved selvsyn kunne se var alvorlig ment. Jeg holdt meg derfor godt unna tårnets le-side, der snø og is kom ramlende ned uavlatelig.
Jonsknuten på 904 meter byr selvsagt på utmerket utsikt - rett nede i lien så jeg Knutehytta, i sør lå Skrim, i nord Blefjell, og mot vest de store Kongbergmarker og Bolkesjø. Her oppe så de rullende åser ut som bølgene på et isblått hav, helt til den synkende sol plutselig badet alt i gull og rosa.
Dette var også et utvetydig signal om at det var på tide å komme seg ned, og varsomt forserte jeg den bratte li og fulte mine egne spor tilbake. Det var blitt helt mørkt da jeg kom tilbake til Funkelia.

Toppen. Den klassiske utkikk.
Krysset. Det strategiske løypedele.

Utsikten. Det isblå hav av bølgende åser.

Lyset. Solens siste glansnummer.

Hjemveien. Badet i januarrosa.