Kjæmpestore Stene ligge overalt henkastede paa Aasens skraaninger eller
sammenhobede i Urer; dybe Revner skille Klipperne ad, styrtende Precipicer kaste sig lige ned
til Ælven.
Bernhard Herre: I Nordmarken.
de mørke ukjente landskaper hinsides den nordvestlige utkant av Katnosa, står en selsom sten som man kun har sett hvis man n&oslahs;ye kjenner disse marker.
Denne klippen har form som en landsens kirke, og strekker sitt smale spir opp mot den
høye himmel, lik de dystre graner som formørker dens omgivelser. Visstnok er
dette kirketårn besteget, men jeg vil si at denslags aktiviteter kun er for de nervesterke.
Til denne skaperverkets katedral fører den merkede sti ned den skyggefulle dal til
Katnosa fra den store Holoaseter, ikke langt fra Skarvevandet og Tverrsjøen. Mange
kalder denne dal Målvikdalen etter den bukt, der som en gammel kjerrings tynne, lange
finger peker ut av den store sjø. Andre sier Grasdalen, som i den nærliggende
Grasdalsputten like ved, og især den ville, uveisomme Grasdalskollensom ruver over denne mark.
Vinterstid tør jeg trygt anbefale å ta denne vei opp fra Målviken, for den som
kommer på ski ned fra seteren vil knapt ense den store klippe på høyre
hånd hvis farten er stor, hvilket den lett blir i dette steile strøk.
de mørke ukjente landskaper hinsides den nordvestlige utkant av Katnosa, står en selsom sten som man kun har sett hvis man n&oslahs;ye kjenner disse marker.