Det var mørkere i skogen, men snart kom jeg til en tømmerdam eller demning over en elvestubb mellom to tjern; her
var det visst jeg "skulle gå på venstre og ta av på høyre". Jeg gikk over, men på den siden av dammen var der bare - så vidt
jeg kunne se - flate, glatte, fuktige svaberg, og ikke spor av noen vei; på den andre, den høyre siden av dammen, gikk det en
sterkt oppgått sti. Jeg undersøkte begge sidene flere ganger, og enda det syntes å stride mot den rettledningen jeg hadde fått,
bestemte jeg meg for den tydeligste stien, som fremdeles gikk på høyre side av vassdraget. Så lenge den fulgte det mørke
tjernet var den god og fremkommelig, men plutselig dreiet den av i en retning som i mine tanker omtrent var den motsatte av
den jeg skulle gå i, og tapte seg i et forvirret nett av krøtterstier dypt inne i den dunkle skogen...

Fra Kjerringkollen ser vi godt Asbjørnsens "tømmerdam eller demning over en elvestubb mellom de to tjern", som nå riktignok har vokst en god del med reguleringen av vannene. Uansett kan vi på det øverste bildet se hvor han gikk til høyre - og tullet seg håpløst vekk. .

Midt imot oss ligger den smukke gård Heggelia. Da jeg sommeren 1977 lå ved Skamrek-broen og hadde tenkt å slutte å røke, sviktet min besluttsomet en kveld og jeg vandret ned til Heggelia i håp om å kjøpe tobakk av bonden. Men alt han hadde var en gammel blikk-reklame for "Tiedemands karvet blad". For at turen ikke skulle være aldeles forgjeves besluttet jeg å vandre tilbake til mitt telt langs det nordlige vannets vestre bredd. Jeg krysset under Torpåsen, tok blåstien nordover og la så ut i stiløst lende. Jeg gikk meg deretter gruelig vill i julimørke, i det verste villniss jeg til da hadde sett, og kjempet i timevis med kratt, kjerr og kløfter.
Når jeg i et nytt århundre står på den nye kjentmannspost, innser jeg at det var Kjerringkollen og de tilliggende herligheter jeg stomlet rundt i som en tulling den gangen.