Jeg besluttede mig derfor at gjøre Ende paa denne uvished og stikke lige op over Aasen, der truende og vildt hævede sig over mig med sine steile Styrtninger.

Bernhard Herre: Krogkleven.

Denne skjønne dag er mine fotspor de første og eneste gjennom det første snøfallet.
Foto: ARVI TIKKANEN

Ensom vandrer i den første snøen

En lørdag morgen tok jeg med meg skiene og kjørte opp til Stubdal. Kunne det kanskje være skiføre på disse kanter? Håpet svant straks jeg svingte inn på den trange P-plassen og så de samme lette fire centimeterne som lå nede på Frogner. Den første snøen vinteren 1999 tillot ingen skitur. Dermed ble skiene liggende igjen i bilen, mens jeg tok beina fatt på det som har blitt en sikker favorittrute på Krokskogen: Stubdal-Heggelia-Oppkuven.
Og hvilken opplevelse det var i den herlige nysnøen med knallblå himmel og sikt så langet øyet rekker. Ingen tåkedott rundt Gyrihaugen denne lørdag formiddag og heller ingen truende skyer i nordvest. Blåstien fra Stubdal i retning Heggelia er en av Markas virkelige perler og lett å følge selv med snødekke. Over de vakre Stubdalsflakene ser jeg for meg kommende skisøndager i strålende sol, og når det maleriske Gråberget kommer til syne mellom trærne lar jeg meg selvfølgelig friste. I dag må det bli en avstikker opp til denne gamle kjentmannsposten. Veien opp til toppunktet er enkel og grei, ikke minst takket være den arbeidssomme kjentmann som har hugget en liten sti gjennom granskogen opp mot toppen. Utsikten herfra er alltid like vakker; spesielt mot N. Heggelivann i sør. At ingen maler har satt seg ned her og latt fargene løpe løpsk er et lite under. Gjennom skogen skimter man også Storflåtan gård og i vest reiser seg det mektige Oppkuvmassivet. Ennå skal vi 108 meter høyere, må vite!

Nedfarten fra Gråberget går langs sydryggen med vakre utsyn over Skamrek, det mystiske vannet udødeliggjort gjennom Asbjørnsens nattlige sommervandring i disse trakter. Herfra følger jeg den gamle ferdselsveien frem til sundet mellom Skamrek og N. Heggelivann, hvor det er tid for en liten rast. Fortsatt har den ensomme vandrer ikke sett et eneste menneske denne skjønne lørdagen. En og en halv time har gått siden avmarsj fra Stubdal, hvilket betyr at enda en time gjenstår til Oppkuvens mektige topp. Fra Gagnumseter velger jeg traktorveien under Skottehøgda, om ikke annet for å stimulere dagdrømmene om skispor og dobbelttak i retning Løvlia.

Etappen opp mot Oppkuvvann blir dagens tyngste. Her er snølaget tykkere enn de fire centimeterne på parkeringsplassen. Mellom Oppkuvvannene tar blåstien av til venstre, ingen merking her, men blåmerkinga syns på et bjerketre, og mellom trærne skimtes også Kuvenhytta hvor jeg fortsatt får dårlig samvittighet for engangsgrillen jeg satte fra meg i sommer. Heldigvis er den fjernet.

Så bærer det avgårde oppover lia og inn det vinterlige Oppkuvenmassivet. Selv om jeg hele turen til nå har nynnet på Travis' "Why Does It Always Rain On Me", må jeg bare skifte spor. Fra nå av går det i "Winter Wonderland" og til og med Wenche Myhres "Vinter og sne" (het den ikke det?) Harespor på kryss og tvers, storfugl som får meg til å skvette, knallblå himmel og sterk sol i sørvest; hjertet slår raskere og raskere i det jeg nærmer meg toppen. Jeg tenker på bildet fra 1920-tallet som sto i Snø & Skis februarnummer av et dusin skiløpere på Oppkuvens topp. Hit har friluftsglade mennesker strømmet gjennom flere mannsaldre. Ultrasentimental som jeg er, blir jeg rørt bare ved tanken.
Men i dag, denne skjønne novemberlørdagen, er mine fotspor de første og eneste gjennom det første snøfallet. Og visst har jeg tårnet på Kuven helt for meg selv! Utsynet herfra blir man aldri lei av, og sjelden har det vært klarere enn nettopp idag; Norefjell tindrende klart i vest, og visst er det vel Gaustatoppen som syns i det fjerne? Svarttjernshøgda, Helgehaugen og Kolleren, tre favorittmål troner i nord, og i øst har Sandungen sjelden vært vakrere i le av det mektige Kirkeberget. Synd at jeg bare har fire bilder igjen i kameraet, men det får gå. Er jeg heldig, rekker jeg å levere filmen på Skøyen før stengetid kl. 18.

Jeg vinker i retning Raudløkkollen innerst i Maridalen. Kanskje bror har lagt ferden dit i dag, til den fine åskammen hvor man kan se både Gyrihaugen, Oppkuven og Kikut fra samme punkt. Matpakken fortæres og nedturen starter. Veien tilbake blir lagt via blåstien ned mot Svarten, så inn på skogsbilveien ned Kuvelia i retning Storflåtan. Fire timer har gått, og fortsatt har jeg ikke sett ett eneste menneske. Underet skjer i det jeg tar til høyre ved kryss nr 2. Jeg har bestemt meg for å gå skogsbilveien rundt Storflåtan tilbake til Damtjern, og der dukker han opp; en enslig skiløpet med bikkje! I gressgangen mellom traktorsporene går han, det eneste stedet hvor skiene ikke blir ødelagt på dagens føre. Vi hilser kort. Jaja, så var jeg ikke alene likevel. I skumringstimen labber jeg tungt langs Storflåtanes nordvestlige bredd. Solen har allerede gått ned over de høyereliggende Stubdalsflakene hvor jeg fem timer tidligere vandret med friskt mot.

Nå er kroppen sliten, og jeg lengter etter mat, dusj og middagsluren. Jeg passerer Vassendvika og "Tolver'n"" fra Kjerraten i Åsa. 3,5 km igjen i mørket. En halvtime senere er jeg på plass i bilen. Har til og med passert fem mann med full oppakning på vei mot Damtjern. Ingen sier ett ord. Bare et lite nikk. Folk er slitne.
Ved veis ende har det gått fem og en halv time. Fem over fem... jo, da rekker jeg å levere filmen på Skøyen! Kanskje noen av bildene blir såpass bra at jeg kan sende dem til Kjentmannsmerkets Venner?

Stein BOTILSRUD