Vinternatt ved kjentmannsposten
på Kulveitangen, februar 2003. Foto: MORTEN MØST
vis
den dypeste mening med Kjentmannsmerket er å friste oss vekk fra den slagne
landevei, må posten på Kulveitangen være av det meningsfulle
slaget. Hvem har ikke hastet forbi her på ski mellom Kikutstua og de bynære
strøk, uten så mye som et blikk i retning av denne blide, furukledde
tange som pryder oset der vannet fra Fyllingen ankommer Bjørnsjøen
med torden og brus? En av de fineste leirplassene i Nordmarka, heter det i Kjentmannsboka
- og det tror vi så gjerne.
Men på den mørkeblå desemberdag vi først kom her forbi
fristet det sant å si ikke så mye å slå leir - og den
eneste som hadde satt spor etter seg her i det siste, var vår venn elgen.
Neste besøk fant sted en februarnatt - og gradestokken var godt under
ti kalde. Da var det kjekt å ha med litt ved.
Året
rundt. Postoppslaget en mørk vinterdag; inspeksjon
pr. kano i juni.
Herfra
er det fri sikt til Kikutmassivet og den tilhørende stue, vi ser tradisjonsrike
Bonna også, og har den markante Smalstrømshøgda midt i siktet.
Kommer man over Bjørnsjøen i
kano - noe alle burde gjøre iblant - er det også nærliggende
å besøke «Øen»
- en liten holme der tiltakslystne menn har dyrket frem den reneste lille edens
hage.
Kulveitangen kan angripes fra flere kanter, men om vinteren kan isen rundt oset
være av tvilsomt kaliber. Vi anbefaler å gå langt utenom råken
og holde langs land hvis man kommer fra Kikutstua. Nordfra er det fristende
å gå ned gjennom kraftgata, men der ligger så mye rester av
hogst at det er en tvilsom fornøyelse.
Seier ved solhverv. Kjentmannsposten
ved Kulveitangen erobres
i dsesember måneds lave lys - med Kikutstua og Smalstrømshøgda
midt imot.
Kulveitangen ved Bjørnsjøens
bredde er kjentmannspost fra 2002 til 2004.