Igår aftes, da vi begge var gjester ved det store ball for dignitaires og proprietærer av et herværende vitenskapelig selskab, minnet du meg om et løfte jeg så lettsindig gav deg tidligere i sommer, om å tilsende deg en beskrivelse av en vandring langs den gamle ferdselsvei ved Langlien. Når disse rader nedtegnes flommer lyset av en varm og gylden augustsol gjennom byens trange smug og jeg må med skam at melde medgi at min tilstand tvinger mig å holde mig innom huse. Det er dog et lykketreff at jeg på dette vis kan sette meg i mitt kammer og holde mit løfte.
Byen hadde allerede ret lenge besværet sig over den regnfulle sommer da tirsdagen den ellevte juli opprant med strålende klarvejr. Hvad var dog mer naturligt enn efter en hård dag innestengt i et trangt kammer, at vende blikket sammen med en vakker venninde mot de kjølige og myke åser i vårt begges eldorado: Nordmarken.
Vi vandret fra Fyllingen til Langlien og vendte så mot øst slik at våre steg fulgte den blåmerkede rute der går veien fra Langlien til det idylliske Havetjern. Kort etter tjernet tar blåmerking av til venstre, dette skjer med diskresjon så vandreren er vel anvist å ha øynene åpne.
Og nu befant vi os på den vakreste sti, som sannelig har vært anvendt av generasjoner flitige nordmarksfolk og straks etter at man taper det førnevnte tjern av syne, ankommer man posten. Den er ved en gammel steinbro der knapt sees i det høye kratt. Her kan man til alt overmål få demonstrert følgene av vor tids svøpe: flatehugsten. Ikke meget av den gamle vei er å se over disse flater, men straks man kan dukke inn blant eldre graner nyter man synet av den gamle ferdselsvei. Man kan også se innhuggede tegn i en sten ved veien. Det synes at være BA og AA, men om hva det betyr vet jeg intet.
Vi vandrede så opp dalen mot Lille Sandungsvand. Ruten følger vekselvis den uberørte før nevnte vei og nyere tømmerveier. Vel fremme ved vannet følger man dets bredder frem til eydet mellom Store og Lille Sandungen. Herfra gikk jeg og min venninde stigen over Porthøyden hvorfra vi kunne nyte både solnedgang over Sandbekkmanen og måneskinn ved midnatt fra Kikut.
Men Bernhard, min kjære venn, ved denne post går dine og mine livsanskuelser opp i en høyere enhed. En kjentmannspost som er en sti! Ja, den er endog blåmerket! Hvilken quintessens av våre to nettsteder! Hvor passende at netopp jeg er den, der beskriver dette sted hos deg.
Jeg sender tillige nogle skizzer der opptagedes ved posten. Ellers er ruten mellom Langlien og Sandungen beskrevet av meg på Lahlum.net.