Bernhard skrev grundig og vakkert om disse traktene i sin fortelling «Krokkleven» - og han kjente dem visst godt. - Jeg hadde vel vært her hundrede ganger, skryter han et sted.
Men malerne heromkring hadde Bernhard Herre ikke mye til overs for.

En maler kan kun gjengi oss Krokkleven halvt, han kan holde den i den heldigste belysning og si: «Således er den et øyevlikk», og vi tror gjerne at denne skygge og dette lys har hvilt over landskapet i det nu, som han grep; og vi må nøyes hermed; men hine ustadige reflekser, der her gjør partiene tusenfold mer tiltrekkende, - dette spill kan maleren ikke gjengi.
Jeg har sett mangfoldige malerier over Krokkleven, men ikke ett der kan gjøre fordring på synderlig oppmerksomhet. Kun fjellets steile vegger, med sine granskoger, bekkene, den støvede vei, hvori enten en bonde rir sin hest eller en herre kjører en dame - har maleren kunnet oppfatte.

Før i tiden kunne man sveve opp Krokkleiva - tidligst i stolheis, og siden i den berømte tønneheisen. Den falt ned for lenge siden, og når skal eierne av hotellene på Kleivstua og Sundvolden restaurere den til heder og verdighet igjen?