Maridalsalpene | Øyungskollen | Furumokollen | Raudløkkollen | Mellomkollen | Midtkollen | Gaupekollen | Hansakollen

et er en vakker sommerdag, men likefullt et koldt drag i luften idet jeg starter den lange bestigning av Mellomkollen, en av de centrale åser i det denne egns godtfolk med en liten overdrivelse kaller Maridalsalpene. Som i Bernhard Herres korte liv blir også denne varme årstid for tidlig innhentet av den dunkle, fuktige høst.

I disse trakter jaktet han ofte, og der var et sted i disse åser han trakk sitt siste sukk for 150 år siden på denne dag - 15. juli. I disse steile skråninger må vandreren iblant bruke begge hender. Den mørke granskog sperrer for lyset, og mosegrodde kampestene og råtnende vindfald hindrer gangen. Denne villskap gir credibilitet til den teori, at dikterjegeren snublet og ble rammet av et vådeskudd fra egen børse. Det er i det minste, hva hans to turkamerater berettet.
Nøyaktig hvor dette drama utspilte seg, er det i dag få som vet. På Vaggesteinsåsens mørke rygg og videre opp gjennom den blandingsskog som gir denne del av Mellomkollen dens særlige karakter, finnes mange steder man ikke passerer uten en viss risiko, selv om skogstiene må antas å være meget bedre nå enn på Herres tid.
I midtsommerhetens trykkende luft er denne natur likevel mennesketom, og kun de skiftende skygger gir liv til dette uendelig melankolske landskap. Likeså øde er det smukke plateau hvorfra man ser forbi Dausjøen og Maridalsvannet, like til fjordens sølvskinnende flater. I øst ruver Hansakollens lute rygg over det gamle tyske flyvrak og minnesmerket over de unge nordmenn, som falt her i en trefning under krigen. Lenger nordvest er Øyungskollen, hvor vi så sent som sist mai var på nysnetur.


.

Likevel er det her på Mellomkollen jeg flest ganger har vært, alene eller med andre, men alltid med kjentmannskort i hånd, som her i 1987.
Forbi det trigonometriske punkt har man et vidt panorama mot nord (bildet under), og fra få vinkler synes Nordmarken så stor som her. Stien ned til gamle Tømte gård er meget snillere enn den fra Skar. Ved disse gamle, fraflyttede hus vandrer jeg en stund i det høye gress og tenker hvorledes de nå er lenge siden, at det på dette sted var fast folk og servering - men at så uendelig meget mer tid har gått, siden her først kom folk. Det kan godt ha vært på Svartedaudens tid; flyktninger fra denne fryktelige svøpe figurerer i hvert fall i et Maridalsspill som år om annet oppføres ved Maragretakirkens ruiner nede i dalen.


Herfra er avstanden bekvem til gamle kjentmannsposter som Liggeren og det sureste av sure vann, Nepptjern. Men den døsige luft og den hårde oppstigning har knekket vandrerens ambisjon, han legger istedet ned den kullsorte dal og den charmerende stenvei gjennom Tømtekleivene. Kanskje er dette en tusenårig vandrvei til disse plasser. Men den actuelle stenvej ble anlagt så sent som de tidlige1850-år, da havnedirektør Nicolai Roll ville anlegge sanatorium for tuberkuløse her oppe i Tømtes friske fjeldluft. Faktisk forhandlet han med bonden på Vaggestein om å bygge denne vei i Bernhard Herres siste leveår, 1849. Men kun veien ble det noe av, før Rolls penger tok slutt.
Denne dal er vill og mørkladen, dominert av steile styrtninger, brukne kjempegraner og forræderske stenurer. Urskovens bløte mose klamrer seg til de vandige klippebryst. Fjorårets råtnende løv kiler den veldige rekke av kampestene, som utgjør denne hemmelighetsfulle vandringsvei. Her er intet liv, kun den gamle jegerdikters hvileløse ånd som svever mellom de sprukne tørrgraner, og den kulsorte bekkens brusen er den eneste lyd som når øret.


Mellomkollen har vært kjentmannspost en rekke ganger. Beste utgangspunkt er fra Skar, Vaggestein eller Mobekken i Maridalen, men bestigningen er enklere hvis man kommer nordfra på stien fra Tømte.

Nordmarka | Vestmarka | Romeriksåsene | Bærumsmarka | Krokskogen
Lillomarka | Østmarka | Stormarka | Gjengrodde stier | Linker |
Bokkafe