en siste septemberkveld vandrer jeg innover Losbymarka, forbi de travle nye golfbaner og godset der det er bryllup og spell. Ved Mønedammen griller godtfolk på bål og skrålende unger leker på en lang flytebro.
Men jeg har annet fore denne milde, gjennomblanke høstkveld. Ti minutter ned grusveien vest for vannet tar jeg en sti til høyre og er straks oppslukt av skogen, som er så tett og hemmelighetsfull. To slitne bjerketrær lener seg som en portal over stien. Foran meg skjelver det i grunnen idet en røsig elgokse stikker opp den steile li. Men han kan ta det med ro, denne jeger jakter Kjentmannsposter. Elgjakten gjør jeg med kamera og tørre never.

Toppen. Den mennesketomme hei; Mønevannets sør bredd sett fra kollen.

Vel oppe mottar det vakre, furukledte platå aftensolens siste, røde hilsener, og hakkespetten er mitt eneste selskap idet jeg tar meg ned mot stupet og utsikten på nordøstsiden. Langt der nede blinker Mønevanns blanke speil, innrammet av den ville mark som årstiden liksom har satt i flammer. Jeg kan høre de siste turgåere reke langs veien tilbake til Losby. Under krigen kunne man der nede høre megen lyd her oppe fra, da Milorg holdt øvelser. Kjentmannsheftet forteller om disse aktiviteter.
Men jeg må rive meg løs og forlate den øde hei, for kveldsmørket tykner og veien hjem er steil og ensom. Jeg velger stiløst ned de ubarmhjertige styrtning, og urskogen lukker seg over mitt hode. Her trenges begge hender, et klart hode, og god tid - som jeg slett ikke har.
Men jeg har ikke engang begrynt å angre før jeg atter står på den smukke sti, bare fire meter fra de lutende bjerker. Nå er de min triumfbue. Et senere besøk

Veien. Bjerkenes lutende portal
over stien til Mønekollen