Morlikåsen

Kjæmpestore Stene ligge overalt henkastede paa Aasens skraaninger eller sammenhobede
i Urer; dybe Revner skille Klipperne ad, styrtende Precipicer kaste sig lige ned til Ælven. Bernhard Herre: I Nordmarken.

Den blendende utsikt mot Oslofjorden, Bundefjorden og Nesodden, fra Morlikåsens topp.

en mest oppløftende vandring jeg har gjort på lenge er den sceniske vandring sist høst til Morlikåsen, eller Molikåsen som den også kalles.
Denne vakre ås hever seg høyt over Sørkedalen og Krokskogens sydøstlige partier. Hertil fører den strake landevei opp fra dalen, og nå man står ved Stormyrkulpens bredde ser man helt opp til åskammen på 523 høydemeter.

Molikåsen sett fra skogsveien og Stormyrkulpen, samt det motsatte perspektiv.

Disse mennesketomme platåer har få sett. Men min gode venn T. Stenstad tilskrev mig en gang fra denne ensomhetens gru da han hadde avsluttet sin skisesong med å pigge kjekt hit opp og umiddelbart snuble over en elg. Disse var hans ord: "Med siste skitur siste dag i april, og besøk på Morlikåsen med elg mot horisonten, ble det en fin avslutning på vintersesongen."
Men på den skinnende oktoberdag jeg sist var her, var snøen ennå ikke kommet, og det dødsdømte lange fjellgress sto som en eldre herres grå manke mot den dypblå himmel. Her er rundede svaberg og små myrer mellom den spredte furuskog, og det er mektige perspektiver like til fjorden og Nesodden. I øst skimter jeg Langlivannets sortblanke knivspiss, dypt under Heikampen, og jeg minnes hvorledes jeg den 22. februar 1969 oppsøkte begge disse steder som dengang var kjentmannsposter på de gule kort.

Den absolutt herlige kjentmannspost erobres en vakker oktoberdag.

Og litt lenger mot sydøst er det hemmelighetsfulle Svartberget under Råkollen, hvor vi så sent som i våres slet oss opp en vakker dag for å sikre det forrige gullmerke.
Men aller mest lokker Molikåsens egne attraksjoner, og den gjør klokt som passer på å ha litt ekstra tid og mye god mat og drikke på dette ekstraordinære sted.

Morlikåsen var Kjentmannspost frem til sommeren 2001.