Jegeren fortsetter sin
gang, og er inne på Øssjevalsetervangen. Hittil var veien tålelig,
der gikk en slags vei hertil, men nu skal han ned i den kullsorte dal, hvor fossen
skummer og larmer.
Bernhard Herre: Seterpiken og
jegeren
Står på sitt.
Den gamle seter faller
sammen, men imponerer i omfang og sjarm. Fotos: STEIN BOTILSRUD
skjevallseter er kanhende den aller mest særpregede setergrend
i Oslomarkene. Riktignok er det fleste av de gamle husene i en sørgelig
forfatning, men fortsatt er denne plassen så rik på stemning,
tradisjon og sæpreg at et besøk her må regnes som et absolutt
must.
Hole historielag forteller oss at seteren har tilhørt Søhol,
Leine, Ullern, Elstua og Leinestrand på Røyse, og Rytteråker
i østbygda. På Øskjevall var Sigurd Karlsen og kona hans
seterfolk i mange år. Rundt 1947-48 ble det bygget et fellesfjøs
her, og det var setring fram til 1952. Navnet er trolig laget av "eski" =
stad der det vokser asketrær, og "voll" = grasvoll, eller "vål"
= stad der de brente kvister og røtter av trær.
Aller finest er Øskjevallseter i høsttåke, da blir den
direkte skummel. Den ligger liksom litt bortgjemt, midt inne i skogen i le
av Øskjevallsbrenna. Adkomst fra vest via Kongeveien over Bruløkkene
eller fra øst via Borgenbakkane opp fra Mattisplassen.
Husokkupanter. Som i byen tiltrekkes også
skogens frivandrere av falleferdighet.
Øskjevallseter
har vært kjentmannspost flere ganger, senest i perioden 1992-94