vem har vel ikke, etter
den friske marsj opp fra Skar til Øyungens blanke flate løftet
blikket mod den steile ås, som fra øst styrter ned i dette vakre
vann? Øyungskollen heter dette vestligste utspring av det veldige massiv
som folk heromkring kaller Maridalsalpene,
og hvor friluftsorganisasjonene i sin visdom har hatt en mengde Kjentmannsposter
opp gjennom årene.
På denne topp er man som oftest ganske alene, og merker intet til de
mange badegjester som sommerstid flokker seg på breddens grønne
gress. Ja, så uforstyrret er det deroppe, at jeg en gang, under nedstigning
fra det smukke Fagervann, tvers over dalen fikk
øye på et lite fyrstikkpar der oppe på bergets kant, og
de hadde så lite på og var så travelt opptatt med å
oppfylle jorden, at jeg måtte slå blikket ned og håpe, at
de i befippelsen ikke ville trille utfor.
En forblåst video fra toppen
Men
på den iskalde maidag jeg første gang dro dit opp, veltet den
lange vinter seg fremdeles i sine langtekkelige krampetrekninger i den grad
at jeg var glad til at det lange undertøy og den tykke ullgenser, satt
trygt på. Den nye våte snø lå klebrig og kald over
den dystre granskog, og dryppet i store, isnende klaser ned under min krave
idet jeg, 15 minutter nord for dammen brøt sydøstover fra den
alminnelige sti mot Tømte, og satte kurs mot det hemmelighedsfulle
berg. Her er kun betydnigsløse fuglestier og ingen blå eller
røde merker; alt den brave vandrer har å holde mot er det høyeste
punkt. Lengre oppe var lien som et gjørmebad, kjølt ned av de
dype snødriver, og fra oven dryppet sørpen i en grad som gir
ny mening til begrepet regnskog.
Men snart bryter den bleke sol gjennom de siste trekroner, og jeg er på
et lite furukledt plateå. Skiltet, som den gang markerte den stedlige
Kjentmannspost, var forlengst blåst ned og delvis skjult av de sesongforvirrede
snødriver, og de spinkle furutær, som klorer seg fast på
disse høyder som få har sett, synes å ha fått en
skjebnesvanger overvekt, som truer med å suge dem ned i avgrunnen mot
det kullsorte vann. Her oppe, fjetret av de veldige perspektiver over Maridalen,
sitter jeg riktig lenge, og funderer over de rikdommer denne by har like på
sin terskel.
