Johannes Dahl: Pipra


å østsiden av Hadstuvatnet og elva derfra ut gjennom Hakedalen løfter liene seg bratt opp til en høy åsrygg med flere fremtredende koller, Paradis, Svartfjellet, Varpkollen, Rundkollen, Fugleknartene, Bukollen.
Bak denne åstyggen ligger en øde og vill skogstrekning, som kalles Pipra. Naturen her har noe hardt og ugjestmildt over seg. Kanskje det er det som har gjort at folk aldri har bosatt seg derinne. Det finnes ingen spor etter at noen har prøvd å rydde jord mellom rabbene langs vannene eller i den dystre, trange dalen, som fører vassdraget nordfra ned til Hakedalen.

Om forfatteren


Gjennom Pipra fører ingen vei. Den er en verden for seg selv. For oss gutter var det derfor noe visst hemmelighetsfullt over Pipra. Når vi gikk på fisketur dit, visste vi liksom ikke hva som kunne hende. Her var urskogen, her var bjørnens og elgens ville hjem. Og mye annet fantes derinne. Der bodde ikke alminnelige folk; men det andre slaget var det nok ikke fritt for, mente de gamle på Verket, når de fortalte om Pipra.
Den søre delen, den som ligger i Hakedalen, er skog under Kapelsrud (dansketidens Krabelsrod), en av de nordligste gårder i dalen. Den var under Hakedals Verk. Opp gjennom Kapelsrudlia går stien som forer til Pipra. Like innunder Rundkollen lå Høgdahytta, som ble brukt av kjørerne når de kjørte tømmeret den lange, slakke veien fra skogens innerste del fram hit til brekket av åsen. Herfra kunne de lesse større lass utover lia.
Fra Høgdahytta var det bare noen minutter opp på toppen av Rundkollen, hvor en hadde vid utsikt til alle kanter. Rett i sør, på andre siden av dalen, hadde en Varingskollen med svære, hvelvete svaberg opp mot en bar, grå kuppel. Mellom liene, som senket seg i jevn, myk bue fra begge åser, lå Hakedalens bygd som i en vugge. Den lubne granskogen gikk over i frodige bjørke- og ospelunder, som 1øftet seg oppover orekrattet langs bekkene og elva. Lauvskogen var kruset og brusende, mens granskogen, med lysende furustammer iblant, var liksom mer glattkjemt. Elva slynget seg som et glinsende bånd gjennom duvende åkrer og bølgende voller av kløver og timotei, så nette og velstelte, lik bedene i en hage mellom husene.


Ingen solstråle når herinn i den trange klypen, mellom bratte vegger innved dammen...


Et ganske svakt sus av Verksfossen syntes å bli båret hit opp med sønnadraget. Lykkelig og fredelig lå min fagre hjembygd der i solskinnet, som i drømme, ufølsom for verdens larm - uberørt av verdens hendelser. Ensomt og langt innpå åsen i øst så en Kirkebyvangen, omgitt av bare skog, et lysende smykke midt i et dypgrønt fløyelsteppe.
Mot nord ser en inn over Pipra. Det første som møter øyet, er Vrangen med sine lange viker og tørre, harde omgivelser. Det er som om landet her er grått av elde. Lange, slakke flaberg skyver seg ned mot storsteinete, golde strandkanter. Gamle, gråskinnende vindfall henger liksom så uryddig ut over berghamtene. Vrangen synes å rope til en: Kom ikke herinn! Jeg har intet å by deg! Hold deg borte!
Det blinker nok lunt i Tvekjelleras øye langt derute i granskogen østenfor. Men Vrangen er hard og avvisende. Grå og kald svinger den seg nordover til den i et trangt sund - Torersmalet - går over i Torern, som skjærer seg langt inn mellom bratte, steinete rabber, fulle av rognekratt, til oset hvor Piperbekken kommer ned. Her skifter landskapet karakter. Fra nå av er det igjen dyp og mørk granskog opp gjennom den trange dalen, det indre av Pipra, hvor tunge lier speiler seg i Pipervatnet, Piperfløyta, Langpipern og Dampipern, langt innpå Hadlands almenning.
Vrangen er et av de få vann som har to avløp. Hovedløpet går mot sørøst, gjennom Sotungen, forbi gården Ås og faller ut i Hakedalselva straks nedenfor Sagfossen. Det andre løpet flyter mot sørvest, gjennom Buvatnet, og kalles Buvannsbekken. Nede i Hakedalen får den navnet <>, skiller mellom gårdene Mørk og Kapelsrud og renner ut i hovedelva på Kapelsrudtangen.

 


Vrangens begge løp var stengt med dam. Den østre tilhørte Ås, den vestre Hakedals Verk. Settingen og slippingen av disse to dammene var selvfølgelig avhengig av hverandre. Jeg husker tydelig fra min tidlige barndom at Åsdammen ble tatt av flommen og at det kom til prosess mellom eierne. Jeg husker visstnok heller ikke feil i at Verket tapte prosessen, fordi den vestre dammen angivelig ikke var "tatt" i tide. Åsdammen ble bygd opp igjen, nå som en solid steindam. Dette må ha skjedd ca. 1880.
Om Pipra syntes ugiestmild for folk flest, så ble den det ikke lenge mot meg. På samme måte som en steil og utilnærmelig mann kan bli ens venn, slik gikk det med Pipra og meg. Jeg merket snart at dens barskhet ikke var alvorlig ment. Den var bare et ytre skall, som gjemte vennlighet og gjestfrihet mot den som brøt igjennom skallet. Når vi kom over Fugleknartene og nedover mot Buvatnet, sto granskogen tett på begge sider av stien. Over Buvatnet strøk et sommervarmt blaff, og borte ved Fløyta spilte sola som sølv i bekkoset, hvor aboren bet hvast i middagssola.
Litt høyere oppe lå Vrangen-dammen og stengte for den smale armen av Vrangen, som her skjøt seg inn fra nordøst. Ingen solstråle når herinn i den trange klypen, mellom bratte vegger innved dammen. Men også her gikk aboren i store stim i kveldingen og når det lysnet om sommermorgenen. Vi metet den opp i hundrevis. Varmen vår lyste rødt mot fjellveggen i sommernatten, mens vi satt der og koset oss eller dormet av i den tiden av natten da fisken ikke bet. Varmeplassen ble som et lite hjem derinne i bergklypen ved dammen.
Fra Fiskeløysa faller lendet i trre hyller nedover mot Vrangebråten. På hyllene klenger gamle, harde furukaller seg fast. Men mellom hyllene rødmer frodige myrdrag av molter på ettersommeren. Nede på Vrangebråten buldrer og blåser århanen om vårmorgenen, så en hører den helt opp på Rundkollen. Far gikk med min bror og meg på fisketur til Pipra, mens vi ennå var ganske små. Det var i 1879 eller 1880. Sola stekte, og kingelen trakk sin fine tråder mellom unggranene langs stien, mens vi strevde oppover Kapelsrudlia mot Fugleknartene. Tørrkvisten skinte hvitt mellom ormegraset, og kølabånnene oppover lia sto røde av jordbær.
Vi fisket lenge i Buvannsfløyta og satte fars tålmodighet på sterk prøve. Han foraktet småaboren, som vi dro opp i snesevls. Om natten lå vi ved Vrangedammen og fikk mer av småfisken. Neste dag gikk vi om Fiskeløysa, opp på Langmyrene og tok vinterveien nordover mot Pipervatnet.
På høyden opp for Torern lå - i tetteste granskogen - en gapehytte, hvor vi hvilte litt. Det ble diskusjon om enten vi skulle gå bort til Pipervatnet, fiske der om ettermiddagen og kvelden og gå tilbake til gapehytta for natten, eller ligge ved fiskeplassen. Far ville helst overnatte i gapehytta, men ble overstemt.

 


Da vi kom fram til Pipervatnet, jublet vi guttunger. En liten koselig kølabånn lå like nede ved vannet, omgitt av tett granskog. Hardtrampet grastorv og opplagte steiner viste tydelig at her var en gammel fiskeplass. Midt på kølabånnen var det en svær varmeplass med halvbrente kubber. Her hadde nok folk ligget før. Like ut for der vi sto, lå det - i søre vika av vannet - en torve, som vi straks så vi kunne komme ut å etter en gammel furulag som lå halvveis såkt ned i myra. Torva var kranset av et smalt belte av vannliljer og nåkkeroser. Utenfor dette vakte aborstimene. En og annen ørret var oppe etter flua med et skvalp, så fine ringer bredte seg i sivet. Et ønskested for fiskere.

Vi var ikke sene om å prøve, og aboren bet friskt. Den røde og grønne duppen gikk under alt i ett. Men lenge fikk vi ikke holde på før vi ble ropt bort til varmen for å spise. Mens vi satt der med brødet og flesket, kom en kar ruslende fram til varmen. Det var Iver Kjøpsta'n. På veien sørover fra Stryken til Verket hadde han alt i Varpet fått høre at far var i Pipra. Hadde så gått like opp Varplia og dit hvor han mente å finne oss. Han ville spørre om han kunne sette Skillingsdammen. Skillingen var nå nesten tom.

Lange, slakke flaberg skyver seg ned mot storsteinete, golde strandkanter...




Han fikk mat og kaffe, og far ville at han skulle slå seg til hos oss om natten. "Her blir jeg nok itte om natta. Her er en itte aleine," sa Iver.
Det var alt mange år siden nå at han og Banner-Ola lå her en mørk høstnatt og ville ljustre i Piperbekken. De hadde varmen på haugen ved gapehytta herborte. Der var det jo ikke langt ned til bekken. Ja, da det ble mørkt nok om kvelden, tente de lysa og gikk nedover. Det var mye fisk på bekken, og de hogg mange svære sugger. Bannern ville over bekken og hoppet utpå en tykk kavle, som lå halvt opp av strømmen.
Med det samme han trådte på kavlen, ble det et forskrekkelig skval, og før han visste ordet av, lå Bannern på ryggen i bekken så lang han var og kjørte lysa ned i kulpen så det brått ble kull mørkt. Men da var det en som lo kaldt og hardt like ved dem utme' bekken. Bannern prøvde å lyse opp der han lå, så det var reint grufullt å høre på, sa Iver; men de fikk da varme i Ivers lyse og gikk så like opp til gapahytta igjen.
Heldigvis hadde de stelt til godt med ved og gjorde opp en diger varme, så Bannern fikk tørke seg. Men ikke et øyeblikk fikk de være i fred hele natten. Det puslet og taslet og kniste og lo i svarte skogen omkring dem, en gang skrek det lenge og stygt helt nord ved Piperfløyta. Ikke før lyste det av dagen, for Iver pakket inn kaffekjel og mat, tok øksa i armekroken og ljustra i den andre handa og strøk framover til Blekketjennet og nedover Varplia.

 


Over Buvatnet strøk et sommervarmt blaff ...


"Sea det har je itte vøri her for nå, og her blir je nok itte om natta. Bannern måtte ha trådt på en stor fisk, foreslo far. "Va'lik'se' det! Det fins itte så stor fisk,"sa Iver. "Og hokken var det som log åt'n?"
Iver var som regel treg å få på glid, men hadde han først begynt, ble han etter hvert friere. Da vi gutter nå spurte far om å få gå bort i Fløyta og fiske, buste Iver ut: "Gå itte dit etter sola er nere! Der er det slettes itte trygt." Han fikk fram messingdåsen fra vestelomma og tok seg et pepperkorn. Det pleide han tygge istedenfor tobakk, som han ikke tålte.
Og så fortalte han: For lenge, lenge siden kom det til Norgår'n Kapelsrud en gutt langt vestfra skauen etsteds, vestenfor Katnosa*, sa han. Han kalte seg Per, men kunne aldri riktig gjøre rede for seg, hvor han kom fra eller hvorfor han var gått derfra. Tomsete og rar var han og ikke videre tess som arbeidskar. Men han ble nå gående der og rusle på Norgår'n, høgg litt ved og stelte hesten og ellers det som kunne falle. Da sommeren kom, flkk Hans, sonnen på Norgar'n ham med seg på fisketur til Pipra. Per ville ikke først, han var redd skauen, sa han. Men så ble han da med.
De prøvde i Buvannsfløyta og ved Vrangen, men fikk ikke rart og gikk videre innover hit til Pipervatnet. De kom hit ved eftasverdsleite, giorde opp varme og kokte kaffi her på kø1åbann', her vi sitter nå. Per, som ellers var nokså pratsom hjemme på Norgår'n var blitt mer og mer fåmaelt ettersom de kom innover skauen, og mens de satt her ved varmen og sola var blitt borte, var det ikke mange ordene han sa. Først slengte de uti på torva derborte, men fisken var ikke hissig til å bite, og da Per satte kroken sin i en bånnkrake, ble han liksom lei hele fiskinga og gikk bort til varmen og satte seg. Hans foreslo at de skulle gå nordi Fløyta, det er jo ikke lang stubben dit. Per var nokså uvillig, men endelig flkk han da på ny krok, og de drog nordover.
Da de kom til Fløyta, var det alt begynt å mørkne. Men her bet fisken kjapt, og de hkk mange på en liten stund. På østsiden av vika ned mot oset faller lia bratt ned, og tett nordpå er en storsteinete ur, som går like ned i vannet. Best som de står og fisker som ivrigst, hører de et snoøft oppe i lia som når en hest hoster. Hans tenkte det var en bjønn, som gikk oppi der og åt blåbær.
Men rett som det er, får han se at det øverst i ura kom trillende en liten grå tull, ikke større enn en ørliten ball. Etter som den sprang fra stein til stein, ble den større og større, først som et garnnøste, så som en vassbøtte, og da den tok den siste steinen og skjøt utover vannet, var den stor som en skikkelig høysåte. Med ett ble den kav borte, men det var ikke noe skval og ingen ringer i vannet etter den, der den falt. Det var blikkende stilt, men straks etter kom det oppe fra ura liksom et tungt, dypt sukk. Hans så bort på Per, som sto der stiv, så hvit som en dauing. Dermed stauret Per fiskestanga ned i torva, snudde seg rundt og sprang. Han hadde slik hast at han trådte utmed furulaga, som la over blautmyra, og lå i til livet og kavet en god stund før han fikk tak i laga og fikk dratt seg opp igien. Og da Hans kom hit til kølabann', satt Per ved varmeplassen her. Hele kvelden sa han ikke et ord, satt bare og så utover vika med store øyne. Tidlig på morgensiden, da det lysnet, dormet nok Hans av en stund. Da han våknet, var Per borte. Han likte det ikke, men ga seg til å stelle med varmen. Om en stund reiste han seg opp og kauket en gang. Som svar kom et langt og jamrende rop oppe fra Fløyta. Han var ikke lenge om å komme dit. Der sto fiskestanga i torva, slik som de hadde sprunget fra den om kvelden. Men Per var og ble borte. Og ingen har sett eller hørt gjeti Per Tomsing til denne dag, sluttet Iver med et tonefall, som om han siterte et skriftsted.

Han har vel druknet, sa far. Iver hadde alltid en øyeblikkelig innvending ferdig mot ethvert utslag av vantro. Snart etter så Iver på himmelen og reiste seg fra varmen. Og dermed gikk han med lange skritt fram mot Blekketjennet og Varplia.
Da Iver var gått, fortsatte vi fiskingen, men fulgte hans råd. Vi gikk ikke nordi Fløyta om kvelden. Vi fikk en mengde småfisk derute på torva, og det var bare myggen og knotten, som til slutt drev oss inn til varmen. Særlig knotten var forskrekkelig. Den hang i svarte skyer over vika og trengte seg inn i øyne og ører og nese og munn, mens vi sto der og slengte uti og dro opp, satte på ny mark og slengte uti igjen. Jeg husker jeg kastet meg ned i våte myra og stakk ansiktet ned i det lunkne vannet for å få litt lindring. Men da ble den bare verre. Til slutt måtte vi gi opp og ty inn til varmen. Far gjorde opp en ild av rå brisk og granbar. Den holdt myggen borte, men gjorde det til giengield vanskelig å puste. Sovingen ble det ikke rart med.
Heldigvis er julinatten kort, og det var ikke så lange tiden vi lå der. Riktig tidlig var vi ute, min bror ut på torva igien, mens jeg gikk nord til Fløyta. Det var klart og kjø1ig, og myggen hadde gitt seg. Sterk dogg lå i lyng og gras, og da jeg kom der opp, var jeg alt dyvåt på bena. Her lå også en furulag ut til en torve innenfor utlopet av bekken. Sola var alt kommet øverst i liene oppe under Paradis. Den bratte, storsteinete ura og vannet under den lå foran meg i en svakt gyllen glød, gjenskinnet av soloppgangen som lyste over skogene. Jeg fikk tullet snøret av stanga, fikk marken på, og ikke for var kroken sunket, for den rød- og grønne duppen gikk under. Var jeg ikke heldig? Aboren var større her enn dernede vi fisket igårkveld. Jeg fikk den ene etter den andre, til og med en pen ørret, den største jeg hittil hadde fått.
Da den første spenningen var over, ble lysten på fiskingen sløvet. Jeg så ikke lenger så spent på duppen. Mine tanker gikk til Ivers fortelling. Her var det Per Tomsing hadde statt den kvelden for så lenge siden, her ved siden av meg sto fiskestanga hans oppreist i torva da han løp. Der var ennå furulaga hvor han lå og kavet, og derborte hadde jeg ura hvor Per som Iver mente ennå var, iallfall mens sola var oppe. Dengang svevet det jeg hadde hørt for meg i et usikkert, fantastisk lys.





Nå som gammel mann førstår jeg så godt hva jeg sto og tenkte. Omkring meg hadde jeg dype skogen med alt dens underlige liv. Hadde jeg ikke selv hørt merkelig lyd, bjeller hvor ingen kuer var, toner av musikk og rop i øde skogen? Var det sant at Per var tatt inn i berget den natten? Gran og furu og bjørk langs stranda, sivet og nøkkerosene i vannkanten, fisken i vannet, hvordan var det blitt til, og hvordan var det blitt slik det var? Var det ene underet større enn det andre? Var det ikke bare fordi vi andre så og hørte dårligere enn Iver at vi ikke så og hørte så mye som han? Jeg vet nå at jeg lot spørsmålet stå åpent, og at jeg så på ura uten gru. Meg kunne da hverken Per Tomsing eller de andre ville noe vondt. Jeg syntes jeg var begynt å bli venn med Pipra.
Utpå formiddagen gikk vi opp den tunge lia vest for Langpipern, opp på Paradis, og derfra ned Monserudlia til Hadstuvatnet, hvor far hadde tilsagt skyss. Vi kjørte hjem til Verket, med neversnikene vare fulle av småabor - og sinnet fullt av eventyr.
En septemberdag i 1894 gikk Flink og jeg til Pipra etter elgen. Jeg var kommet halvveis opp i Rundkollen ovenfor Høgdahytta, da Flink tar ut en elg i Sletthellene nedenfor meg. Elgen gikk straks rett ned på Slettmoen i bunnen av dalen. Jeg måtte ned hele lia igjen. Nesten nede møter jeg elgen på opptur og får et glimt av den på langt hold. Men det ble bom. Så bar det opp hele Kapelsrudlia igjen, det hjerte og pust kunne tale, forbi Høgdabytta og innover. Fra en bergrabbe sør for Fiskeløysa så jeg på lang avstand elgen gå over Buvannsbekken, og det ble stålos på tangen mellom Vrangen og Buvatnet. Helt inn til Vrangen måtte jeg for å få været mot meg, og stilte inn på nært hold; men det var umulig for meg å få se annet enn det nederste av et ben i tettskogen, og jeg ville ikke skyte på måfå. Så måtte jeg ha støkket den, for unna gikk den plutselig. Da Flink nå tidde bom stille i drevet, var det umulig å bedømme hvor det bar hen. Jeg fulgte sporet en stund, men måtte oppgi det. Det var ikke annet å gjøre enn å fly opp på Rundkollen for å lye. Deroppe blåste det nå hardt, men jeg syntes å høre los innved Torersmalet, og strøk nordover kollen det jeg orket. Ved Blekketjennet trodde jeg å høre los nordved Pipervatnet. Og slik gikk det at jeg føk i stor fart forbi gapehytta og kølabånn' ved Pipervatnet. Stadig syntes jeg å høre gjall av los foran meg i dalen. For å høre bedre skrådde jeg opp lia, og før jeg visste av det, befant jeg meg midt mellom de uredige knausene like under Paradis, og gikk opp på den flate, bare toppen.




Men nå hørte jeg ikke annet enn vinden som tok i de skrale smågranene omkring meg. Ingen los å høre. Da lot jeg los vaere los og så meg om. Jeg hadde ikke vært heroppe siden jeg var smågutt. Nå tok utsynet meg helt ved sin eiendommelige velde. Paradis løfter en flat, bar liten kolle så vidt opp av granskogen. Åsen på andre siden av Pipervassdraget stenger utsikten mot øst. En ser der bare ned i Langpipern, den ligger som et rett, smalt bånd mellom bratte, hufsete lier. Men mot vest - og sørvest og nordvest! Paradis er høy, så en ser vidt. Men da den ligger så flatt innpå åsen, ser en lite under seg. gnkelte glimt av Hadstuvatnet og det vesle tunet på Kjøpsta'n hvor Iver bodde. Ellers så godt som ingen bobyggelse. Den bratte vollen på Elgstøa, kanskje og Båhussetra i lia vest for Grimtjennet. Ellers bare skog. Ås bak ås i myke linjer, de nærmeste skarpe, klare og mørke, så lysere og lysere og til slutt i en utydelig dis langt vest i det fjerne. Hist og her et blink av et vann, men ellers bare skog, et bølgende hav av skog.
Nordmarka. Paradis! Det var en elsker av skogen som ga deg ditt navn. Som jeg sto her på toppen av Paradis, kom det med en gang for meg at alt jeg så, var mitt. Jeg visste nok at jeg eidde det ikke. Men likevel var det mitt. Ingen kunne ta det fra meg. Det suste mer og mer i granene. Det trakk over, og det var sent på dagen. Jeg kom i tanker om Flink og hans los og tok beneste veien - skogleies - utover Svartfjellet mot Blekketjennet. Da jeg kom dit, begynte det å duskregne. Ved Kolltjennet nordst på Rundkollen møtte jeg Flink, som var på foten min fra i formiddag for å lete etter meg. Siden hørte jeg av hoggere at loselgen hadde svømt over Torersmalet. Flink hadde gått rundt og hadde gitt seg inne ved Tvekjellera. Nå snudde jeg, gikk over Varpbekken og ned Varplia. Jeg gikk like forbi den haugen hvor gamle Jens Kapelsrud hadde hatt åtet da han i 1856 skjøt den siste bjørnen som ble skutt i Hakedalen. Det var mørke kvelden da jeg kom til Verket.

*Sannsynligvis et norsk navn. Muligens betyr det liketil: Katte-nesa. <BR>