Dyp
hemmelighet. Den
mørke bekk i Sandviksdalen, som
Bernhard Herre og tømmerhuggeren måtte krysse. Foto: MORTEN MØST
eftig debattert udi Skovene er spørsmålet om hvor Bernhard
Herre og tømmerhuggeren faktisk overnattet da de en stormfull oktobernatt
søkte losji hos «en kjerring» i det Bernhard siden kalte «den elendigste menneskebolig
jeg hadde sett». Dette forteller han om i beretningen I
Nordmarken.
Sandviksputten/Aurtjernet
sett fra nordøst,
i den smale kløft med steile vegger.
Det første jeg oppdager når jeg en julidag
går i disse strøk er at mye av denne gammelskog forlengst har falt for øksens
bitt. Der det ennå står slik skog, er der intet stup. Men jeg krysser bekken
på et logisk punkt, og der - få meter fra bekkens utløp av tjernet - ligger
tre stener som er det ligger et stup ved enden av et område med tett ungskog,
rett ned i et trangt drag som leder i sørvestlig retning ned mot tjernet. Nordveggen
i draget er i virkeligheten starten på Barlindhøgda.
Men den store steinhellen som ifølge Bernhard utgjorde gulvet i det tarvelige
hytta, finner jeg ikke. Dog er kløften delvis fylt av store steinblokker. Har
de rast fra Barlindhøgda? I alle fall gjør de kløften nesten ufremkommelig.
Dessuten er den overgrodd, så det er vanskelig å danne seg et bilde av hvordan
det så ut før.
Fra Fjelaleiken. Kløften
går mellom hogstfeltet og venstre (nordlige) skogkant.