ed
sine 698 meter over havet ruver Skreikampen både i landskapet
vest for Mjøsa og blant sagnomsuste stormarkstopper. I øst
stuper den bratt ned mot sjøen, og den mørke veggen
tar seg spesielt godt ut fra Hedmark-siden av Mjøsa. Men turen
opp er overraskende grei, slik H.O.
Christophersen konstaterte da han var her oppe for omkring 50
år siden og skrev om det i «Vandringer i Oslo Stormark».
Les fortellingen
Derfor er det med en følelse av andakt at jeg parkerer oppe
i lia før daggry for å følge HOCs spor. Det går
bygdevei som heter Stubberudvegen opp fra riksvei 33 mellom Eidsvoll
og Skreia. Etter hvert kommer man til Sandvikbekken gård, der
det er en liten parkeringsplass.
Mennesketomt.
Stien til fjells starter et parhundre meter nedenfor bommen, og en
merket med et prominent skilt. Det er mørkt og morgentåke,
men den første snø har lagt seg flortynt på marken
og lyser opp. Om den iblant gjør stien vond å følge,
trøster jeg meg med at det blir lettere å finne veien
tilbake. På denne tidlige novembermorgen er her nemlig folketomt
og stille i disse skoger.
Når jeg etter en liten halvtimes tid kommer over en liten setervang
som heter Fallet, ser jeg også månen for første
gang og forstår jeg er på vei opp over tåkebeltet.
Det blir brattere nå, og der granleggene viker begynner jeg
å se andre åser omkring meg - et rolig og uforstyrrelig
landskap, til tross for flytrafikk og larm fra et nærliggende
skytefelt.
Høy himmel.
Like under toppen ligger
det som ser ut som en permanent leirplass. Så er jeg oppe, rusler
langsomt gjennom snøen som her oppe ikke er det minste flortynn,
men to desimeter. En diger varde troner blant flere mindre, og holder
opp et frossent