år den iherdige vandrer plasker over denne mennesketomme, ørkesløse sump, er den tanke fjern, at her var der engang et kulturlandskap hvori seterfolket på den nærliggende Kampeseter slo det stedlige starrgress og således sikret et verdifullt tilskudd til sine magre kreaturers kost.
Ennå bor det folk på denne ødslige plass, men her i myren har de ikke lengre noe å gjøre. Så ensomt er her, at jeg etter å ha plumpet ettertrykkelig i denne overdådig vannfulle myr, kunne muntre meg opp med synet av et par elger, en ku og en kalv, som jeg traff på veien sydover mot Kampen. Lengre syd, henimot Setervannet, traff jeg også en okse.
Den kjentmannspost, som friluftsorganisasjonene i sin visdom satte ut på dette hemmelighetsfulle sted, sto der landet snevrer seg inn mellom de to myrpartier. Meget skulle jeg anbefale, å erobre denne post fra nordsiden.