Vill, villere, Søttjerndalen.
Posten i sikte
ved ankomst sørfra. Foto: MORTEN MØST
øttjerndalen. Bare smak på navnet og bli nysgjerrig.
Villere enn dette blir det sjelden. Her har mange kjentmannspost-jegere måttet
jobbe for sitt stempel, for terrenget er utfordrende med trange juv, store steiner,
myr og dårlig oversiktlighet. Selv bommet vi første gang på
vårt fremstøt sørfra. Men andre gang holdt vi langs den
østre dalsiden og fant en sti som ledet rett.
Søttjerndalen var Kampen-jegernes domene, og her skjøt de bjørn
fra en liten forskansning oppe i dalsiden. Herre var ikke mye glad i Kampen-folkene;
han mente de ødela viltet. I stykket "I
Nordmarken" kan vi lese mer om hans anstrengte forhold til en av disse jegerne
vestfra, Hans Kampen.

Den vestre dalside, på vei inn i Søttjerndalen
fra sør.
Kommer vi fra Sørkedalen tar vi av
fra skogsbilveien nede ved Sloravannet og legger
i vei oppover lia forbi Ospekog i retning Fjølhytta. Blåstien merket
i retning Kampeseter forteller oss at vi er på rett vei, men bare for
en stakket stund. Når blåstien fortsetter rett vest, er det traktorveien
rett frem som fører oss til den sagnomsuste dalen. I østlig retning
forsvinner også en gjengrodd traktorvei, en stump som fører i retning
det minst like sagnomsuste Kjerkeberget på
Høgåsen. Er man på disse trakter vinterstid fins det
til og med rødmerkede skilt merket "Søttjerndalen".
Men løypene fører aldri inn dit dalen er på det trangeste
og høyeste.

Tåkefyrster.
Kampesteiner i tåke en høstdag i Søttjerndalen.
Foto: STEIN BOTILSRUD
For å komme til den store steinen, hvor bjørner ble skutt og kjentmannshefter nå blir stemplet 150 år senere, må man forsere både trange urer, våte myrer og morkete vindfall ... hvis man da ikke gjør som den hyggelige kjentdamen vi plutselig treffer på noen små skritt nord for posten. Hun valgte den nordlige angrepsvinkel, fra skogsbilveien syd for Heggelivannene i retning selve Søttjernet. "Søtdær'n" sa damen om den trange ura som lå bak oss i tåkedott. Så lærte vi noe nytt i dag også, av en markatraver med kjentmannsmerker nok til å fylle hele kartmappen. Men det er en annen historie.
En barsk beretning fra Søttjerndalen