Den som setter veistikker innetter her må ha hjerte av stein.

Knut A. Nilsen: Med sykkel i ryggsekken


Skogenes dyp. Vill, vakker og ukjent for mange er Spålselven som
slynger seg fra Spålen til Katnosa. Halve elven kan padles.
Foto: STEIN BOTILSRUD

ill og uendelig vakker slynger Spålselven seg gjennom de ukjente landskaper mellom Spålsdammen og munningen i Katnosa, nordvest av Harpelandsviken. Straks vår spinkle farkost forlater den forblåste innsjø omsluttes vi av de villeste strøk som finnes i Nordmarken, og den mørke skog er så dyp og stille. Nøkkerosene ligger som landingslys på den kullsorte elv, og på vår babord side hoverer Høgkollens steile klippebryst.
Dette terreng er best egnet for de kanopadlere som vet å glede seg over en regnfull sommer. Jo mer regn, jo bedre vannføring og dermed lystigere seilas. På den lange augustdag dr. Willy Nickersen og jeg sist padlet denne elv, kunne hele den nederste halvpart padles problemfritt. Etter bæring forbi demningen som kalles Østre Myrdam kunne vi padle ytterligere en halv kilometer før stener, stryk og grunner hindret videre seilas.


De første stryk. De lystige fall ved Østre Myrdam
padler nok de færreste. Vi så i hvert fall ingen.

Den kjentmannspost, som friluftsorganisasjonene i sin visdom hadde ved denne elv i gamle dager, sto ved østre Myrdam, på sydsiden av elven, som går nesten øst-vest. Gjennom den ville skog som dominerer elvens øvre omgivelser kan begge bredder vandres, men har man kano å dra på velger man med fordel nordbredden.


Urent farvann. Den er god som her
kommer frem uten riper i skroget.

Spålen, denne lange, slanke innsjø, hadde lenge vært min store drøm som kanopadler. Etter lunsj og ankerdram ved demningen legger vi i vei mot sydspissen, der det grønne siv stå tett og stivt i den dystre vik som fører til Styggedalen. Den smekre kano trenger seg frem i det et myrede farvann som for det menneskelige øye ser ugjennomtrengelig ut. Etter endt utforskning av denne egn legger vi til ved bredden og bestigning av Lortholkollen via østveggen kroner en eventyrlig dag.


I sivet.
Den siste bæring; i den trange,
sivbevokste vik syd i Spålen, nær Styggedalen.


Dog skal det medgis at Spålen kan være lumsk. På vei til Sinderdammen og de myke køyer i OOTs hytte, blir vi aldeles overmannet av en brutal nordenvind og må søke nødhavn kort etter passering av Nautsundet.

Spålselven var kjentmannspost i perioden 1994-96

Nordmarka | Vestmarka | Romeriksåsene | Bærumsmarka
Krokskogen | Lillomarka | Østmarka | Gjengrodde stier | Linker