Oslo Byleksikon sier dette om Valkyrie plass:
Valkyrie plass, Majorstuen., bydel 2, plassen mellom Bogstadveien, Jacob Aalls gate og Valkyriegata. Navn etter de nordiske stridsgudinner. Stasjon på holmenkolbanen (nedgangen stengt i 1985). Stasjonen ble lagt her etter et uhell under anlegget av undergrunnsbanen i 1912, da 800 kubikkmeter av gatelegemet raste ned i tunnelen.

Området rundt Valkyrie plass er et av de travleste butikkstrøk i byen. På plasssen står det en fontene og skulpturen Piken med humleranken, utført av Nic. Schiøll, gitt til kommunen av Frydenlunds Bryggeri i anledning bryggeriets hundreårsjubileum i 1959.

***


Et dikt om Valkyrie plass stasjon
Magli Elster nevner Valkyrie plass stasjon i diktet «En reise med Røabanen». Det sto i hennes lyrikkdebut i 1952, «Trikken går i engen».

Opp fra undergrunnen, Valkyrieplass glemmer vi
kaldt og mørkt, ingen tør vente
på den av våre uskyldige stasjoner som mest
nærmer seg storbyens uhygge
og de få og elendige som går av her
angrer i den dystre trekkfulle trappen
at de ikke kjørte en holdeplass lenger
til knutepunktet, der hverken majorer eller lave stuer finnes mer

Minner om en
glemt stasjon
Det var noe eget over Valkyrie plass stasjon. Ikke bare var den bitte liten, det er også så kort vei dit ned fra Majorstua at jeg kunne se lysene derfra før jeg lukket dørene, lot luften hvese ut av bremsesystemet, sjekket at lyset var grønt og satte på litt fart.
Toget gled ut på bakkekanten og fylte tunnellen med stål og lyd.
Jeg sjaltet ned til null igjen, lot det bare rulle, snuste inn lukten av tunnellen. Den luktet hverken godt eller vondt, men alltid den samme, ubestemmelige, fuktige eimen av Oslos underverden.
Det hadde luktet det samme da jeg var liten og kom med trikken fra Lijordet. Kanskje var det Donald-trikken, den av de gamle teak-vognene som hadde reklame for Donald i vinduer og tak Jeg forsøkte alltid å sitte i det krumme dobbeltsetet aller forrest i trikken, så jeg kunne se hele tunnellgjennomfarten og telle de grønne lysene nedover. De lignet på svake stjerner.
Nå satt jeg i førerhusets mørke, med en blå kolsåsbanevogn med førti tonn i ryggen, og kanskje en henger også slik at det ble åtti tonn når vognene var noenlunde fylt. Jeg kunne se ut på det samme setet gjennom et lite vindu. Passasjerene som satt der, visste at jeg kunne se dem. Men det ingen visste, var at når toget dykket inn i mørket, kunne jeg se hele passasjerkupeen speile seg i det forreste vinduet.


Det er høyt under taket i det gråbrune stasjonsrommet på Valkyrie plass. Jeg tror i hvert fall det er gråbrunt, det var alltid halvmørkt der, så det er vanskelig å si. Trappen ned fra gateplanet kommer først til en liten tverrgående plattform. De som skulle mot sentrum gikk til venstre, de som skulle ut av byen gikk til høyre. En og annen ble stående litt her oppe, se litt ut i halvmørket, og snuse inn luften. Lenger nede i trappen dreide man igjen 90 grader, gikk en lang trapp ned på plattformen, og ventet på trikken. Det het trikken den gangen, ikke toget. Det ble ikke gjort forskjell på de svære monstrene her nede under jorden og de mer blikkboksaktige lyseblå på overflaten.

Det var aldri travelt på Valkyrie plass. Det var alltid noen som skulle av og på, men mange var de aldri. Det er i hvert fall sånn jeg husker det. På Nationalteatret og Majorstua kunne det være digre møljer som ville ombord. Men ikke her nede. Valkyrie plass var et sted hvor det hersket ro. En underlig, duftende, kjølig, fuktig ro. Stemningen her minnet meg om en elvebredd.

Det er lenge siden jeg sluttet i Sporveien. Det var før det store mørket og en enda støre ro senket seg over Oslos minste undergrunnsstasjon. Nå merker du den knapt, T-banen slår bare såvidt av litt fart der den suser forbi tomme, mørke, støvete perronger, gjennom den glemte stasjonen.

 

 

 

 

Mette-Marit
på Majorstuen

Spøker det
her nede?

Wikipedia

Gjestebok for «Triangular
Square» geocaches

Trollmennenes
magiske T-banestasjon

Sporveismuseet