Johannes Dahl: Fjellsjøen

ommeren 1879 var hytta ferdig. Da var vi der for første gang. Hvor mange ganger jeg har vært der siden har jeg ikke tall på. Jeg vet bare at turene har vært høytider i mitt liv.
Når jeg skal tenke meg et helt idyllisk østlandsk skogsvann, må jeg alltid tenke på Fjellsjøen. Den la fredelig og stille, fjernt fra all larm. På vestsiden løftet først en frodig skogli seg opp mot Løndalshøgda. Lenger nord stupte Fjellsjøberget like ned i sjøen med bratte skrenter og skarpe hyller. (...) Fjellsiden lå i dyp skygge når det led mot kveld. Lengst nord tegnet berget seg mot himmelen som en myk bue der det falt jevnt ned mot Fjellsjøkalven.
På østsiden steg en slakk skogsli opp fra vannet mot Fonnitjenna. Det var mest gran, men svare furustammer lyste rødt i alt det grønne når sola sto lavt. Hvite bjørkestammer med brusende kroner pyntet liene rundt hele sjøen. Like nord for Kalven var vannskillet mot Mylladalen. Her gikk også almenningsdelet, så lenger nord enn til Kalven kom vi aldri.


I sørenden av sjøen, hvor Fjellsjøhytta lå, gikk bekken ut. Hytta lå på en lav, tørr, graskledd rabbe, like ved gamle Hans' gapehytte. Mellom hytta og vannet sto en fire-fem høye slanke graner og strødde konglene sine i blåbærriset. I granstammene hadde Hans slatt inn treplugger, som garnene ble hengt på når de skulle greies og tørkes. Båtstøa var tett ved bekkoset, mellom en liten mosegrodd pynt og et slakt svaberg. Røttene av granene krøp over svaberget like ned i vannet. I den grana hvor båten var låst, var det slått inn en krampe, og tunge dråper av kvae rant nedover røttene.


Mellom båten og oset sto en lav og lubben hengebjørk, som sopte bladene i strømmen, hvor stim av stor og spraglet ørekyt og småabor stilte seg snart i skyggen og snart i sola ettersom de ville. Her kunne en sitte og lytte til småbølgene, som klukket og skvalpet sakte mot båtsiden og nynte sin trivelige melodi. De kunne hviske muntre eventyr om store stim av grønnstripete abor som seg inn mot vasen i middagssola, eller mumle underlige sagn om digre, sleipe ørreter, som kom ute fra dypet med tunge slag av sporden og gikk på bekken i gangstiden. Nedenfor oset rislet bekken og snodde seg fram mellom stein og tuer i skyggen av lav løvskog og gamle nevgraner.


Her danste lette, lyskledde alfer med lange, svevende slør mellom seljekjerrene, når sola var gått elva ned om sommerkvelden. Og her smøg sørgmodige huldrer stillferdig gjennom granholtene, når skumringen sank over skogen om høsten.
Ingen regulering hadde ennå nådd Fjellsjøen. Dens vannstand var bestandig ens. Vannflaten og lyngkledd strand gikk i ett. I kveldingen, når det var blikkstille, var det ikke mulig å se hvor lia og speilbildet møttes. Det var ingen strandlinjer av blek stein og soltørket kvist, som nå skjemmer de fleste skogsvann. Dengang var det intet som forstyrret den dype freden. Bare en og annen gang kunne vi høre en kubjelle, eller i det kom en kar forbi som skulle til Gjerdingen, eller en hogger som skulle til skogs. Det hørtes ingen larm fra tog eller hyl fra lokomotiver, som nå gir gienlyd fra Fjellsjøberget natt og dag. I de gode, gamle dager, så lenge jeg var barn og halvvoksen, fikk vi (...) ha Fjellsjøen i fred. Siden kom anleggsarbeideren fra Nordbanen med dynamitten, og med ham de ulovlige fiskerne fra byen, fulgt av innbrudd og tyveri.

Nå da reguleringen for lengst har slått kloa i Fjellsjøen, er idyllen helt borte. Min barndoms paradis er nå bare til i mine drømmer.


Krokskogen | Nordmarka | Vestmarka | Romeriksåsene | Bærumsmarka | Lillomarka| Østmarka | Gjengrodde stier | Lenker & litteratur