Stormarka | Nordvest | Sørvest | Sørøst | Nordøst | Oslomarka

Mange forfattere har besøkt Skreikampen. Blant dem er både nasjonalromantikeren Henrik Wergeland og den skrivende vandrer, H. O. Christophersen. En gang fulgte sistnevnte i den førstnevntes fotspor, og skrev denne fortellingen om sin tur til Skreia. Den er gjengitt i Christophersens bok «Vandringer i Oslo Stormark», som kom ut i 1974. Men turen gjorde han sannsynligvis en gang på 60-tallet.

et fins steder i vårt land som vi først og fremst har et dikterisk inntrykk av, et bilde som kan være temmelig forskjellig fra den virkelige natur. Slik er det med Skreia, som Wergeland har sunget om i mektige ord. Denne steile bergveggen med den brede issen har i grunnen to naturer. Fasaden er skremmende barsk, men toppen er mild som et godlynt barn.
Wergeland så først og fremst den nesten frastøtende forsiden:

Mørk er min Sjel, som Mjøsen, naar aarle sortlokket Bølge, træet udaf Nattens
Kamp, under Skreyas Taageskjold bugner, og Lommene hyle.
Mørk er Du Skreya, mørk som din grumme Navne, da Eyvind segned for Kongen.


Det bilde han har av toppen, av selve Skreikampen, er også barskt:


(Mørk er min Sjel) som Skreyas Tinde, hvor Granen svulmer
naar Skyer rulle om Ørnens Rede:­en skummel Stjerne, der græder paa Toppen alene.


Wergeland har vel i grunnen bare sett Skreia fra Mjøsa. Han har neppe vært oppe på selve høydedraget. Riktignok sier han i sitt Mjøs-dikt:


Hæv dig, min Sjel, til Tinden hvor nylig
Verden du saae, at bølge forbi, liig
Ørnen paa Fjeldet, der undres ved Morgenens glimrende Skyer.


Men dette syn kan han jo like gjerne ha hatt fra Mjøsa som fra selve toppen.
Dessverre er det vel også i dag bare få farende folk som legger veien oppom Skreikampen. De fleste regner nok med at det er tungvint å komme opp dit; fjellsiden mot Mjøsa virker avskrekkende. I virkeligheten er avstikkeren opp på den høye åsen ­ fra landeveien nede ved Mjøsa ­ både lett og behagelig. Jeg kjenner få høye åser i Akershus som det er så raskt å komme opp på. Turen opp og ned kan fra et heldig utgangspunkt gjøres på under 1 1/2 time; ja, en rask kar kan uten vanskelighet gjøre den på timen.
Selv gjorde jeg siste gang turen en morgenstund, stille og solfylt, i begynnelsen av september. Luften var tindrende klar, slik som den kan være bare i september. Jeg var på tur nordover med bil og fant ut at denne dag av alle var den riktige til å legge veien oppom Skreias høyt besungne "Tinde".

Steinsprang og skred
Navnet Skreia må ha sammenheng med ordet "skred". I den steile bergveggen ned mot Mjøsa er det mange rasrenner. Det går ikke sjelden småras her, og steinsprang kan i fuktig vær høre med til dagens orden. Rasfaren er såpass stor at det også er varslet mot den ved landeveien.
Da jeg på bakkekammen ved Minne svingte inn på Gjøvikveien, fikk jeg som en frykt for at været kanskje allikevel ikke ville bli det beste. Oppe i åsbranten på østsiden av Mjøsa lå ulne strimer av nattgammel tåke. Også Tangen-landet lå i dis. En veldig tåkebanke veltet innover Stefferudåsen i Feiring. Skulle det fortredelige skje at Skreikampen også på denne deilige høstdagen skulle bli liggende i tåke? Heldigvis viste det seg at det bare var nattetåke som solen uten vanskelighet fikk bukt med.
Jeg kjørte gjennom Feiring, som etter navnet­og i virkeligheten­er "den fagre bygd". En edel stillhet hvilte over kirken og de store gårdstunene. Også Mjøsa nedenfor var i sommerlig godlune. I dag iallfall hadde den ingen likhet med Wergelands "sortlokkede" sjø, hvor "Stormens Dødsbanner" viftet stadig nye bølger i kampen.
Den som skal opp på Skreia, kan følge en gammel stølsvei fra Alnes. Denne veien går til å begynne med temmelig bratt oppover åsen. Lettere er det for så vidt å ta opp fra Stubberud litt lenger sør. Derfra går det bilvei opp i Lindbudalen. Har man knapt med tid, kan man bile dette stykket. Spiller tiden ingen rolle, kan man like godt rusle og gå helt nede fra riksveien. Jeg valgte det siste.

Tvers over Mjøsa
Den nybygde bilveien­det gikk en eldre, koseligere vei her før­stiger jevnt opp gjennom lia, forbi enkelte høytliggende gårder. Jeg stanset hist og her for å nyte utsynet over Mjøsa. Etter hvert som jeg gikk, så jeg videre og videre utover den blanke, blå flaten og åsene på den andre siden. Det var selve den sagnomsuste Morskogen jeg hadde rett i øst. Jeg så over til Skrårud, ved Hedmarks-grensen. En tid bodde Feiring-presten på den gården. Når han trengtes til sognebud eller lignende ærend, gjorde de opp varsle-ild på Feiring-siden. Det må ha vært en tungvint prestebolig.
Gjennom en grind svingte veien bratt oppover i åsskrenten til Sørbrekke og Lindbudalen. Øverst fikk veien sin gamle skikk igjen. Den ble steinet og gressgrodd og for så varsomt med føttene. Lutende skigarder gikk på begge sider av den. En av gårdene her omkring heter Oppegård i matrikkelen; men den kalles gjerne Skreia, etter brattåsen litt lenger nord.
Jeg tok en pust i bakken ved Lindbudalen. Her var en paradisisk plett. En kurlende bekk rant mellom grønne gressbakker. Ellers var det høststilt og sommervarmt. Jeg fant ikke folk noe steds; jeg ville så gjerne ha forhørt meg om veien. Ifølge Rygh skal gårdens navn egentlig være Limbudalen og henge sammen med "lim" i betydningen kalk (som "lime" på engelsk). En limbu er da en opplagsbod for kalk. Vi er her forøvrig ikke langt fra det gamle Feiring jernverk, som ble drevet under Eidsvold Værk.

En lovende sti
Litt nedenfor der jeg hadde stanset, fant jeg, på nordsiden av veien, en sterk sti som syntes å love godt for den som ville opp på Skreikampen. Jeg fulgte den opp en liten kneik. Den svingte etter hvert mer vestover og fulgte innmarken et stykke bortover. Et stykke oppe i lia kom den inn i seterveien fra Alnes.
Jeg gikk i gammel, urørt bondeskog på en fast og rommelig sti. Det var en fest å gå oppover i den ennå tidlige morgenen. Etter en kort vandring kom jeg opp til en vakker skogsgård som lå nokså brattlendt til. Grønne bakke-jorder med veldige rydningsrøyser lå som en innbydende forgrunn. Etter kartet måtte det være gården Fallet (Falla) jeg hadde foran meg. Her var ingen mennesker. Bare en flokk sauer koste seg på det saftige beitet rundt en låvebygning til venstre for meg. Ordet "fall", som gårdsnavnet må komme av, brukes i alminnelighet i betydningen "jordfall". Det kunne for så vidt godt tenkes at det en gang hadde gått et jordskred her. De store rydningsrøysene pekte dog nærmest i en annen retning. Ordet "fall" brukes ifølge Ivar Aasen også om "Nedfældning i en Skov; Trær, som brændes til Askegjødning". Det var rimeligst å tenke seg at navnet Fallet her hadde sammenheng med gammel rydning ved brenning.
Den ensomme skogsgården lå som en attergløyme på den gronne bakkehellingen. Jeg så på det velstelte huset, på de svære rydningsrøysene og på de grønne markene. Sannelig, de små rydningsbrukene har vært en ærefull del av det norske folks historie gjennom de siste fire-fem hundre år.

Stø på foten? Ingen sak
Jeg gikk over de bratte vollene og tok veien igjen på den andre siden av den høye skigården. Jeg hadde ventet å komme forbi Holseteren, men så ikke noe til den. Stien, som fremdeles var klar og sterk, svingte etter hvert nordover og steg raskt opp på åskammen sør for Skrei-toppen. Det var vidunderlig fritt å gå innetter den slakke bergskrenten. Her var det ingen sak å være stø på foten. Utsynet, både mot øst og mot vest, ble videre og videre, men jeg ville ikke stanse opp og nyte det for jeg var ute på selve "Kampen".


På Skreikampen en tidlig høstmorgen i den første snøen, mens tåken ennå dekker Mjøsa. Var egentlig Wergeland her oppe, eller diktet han fra en båttur?


Det var vidunderlig fritt å gå innetter den slakke bergskrenten. Her var det ingen sak å være stø på foten.


Friluftsskribent anno 1830.


Friluftsskribent anno 1960.


Vakrest på denne høstdagen var dog utsikten vest- og sørvestover. Totens vide og luftige sørås strakte seg med blinkende vann og høytliggende setergrender bortover mot "Vill-Toten".



Fasaden er skremmende barsk, men toppen er mild som et godlynt barn.

Skreikampen hovedside
Video

Lokal link: 2093 Feiring, Norway
Official geocaching site

 

 

 

 

Da jeg kom dit ut, hadde jeg et kongerike for mine øyne. Østover så jeg Mjøsa med Romseterberget like bak; ås på ås lå videre bortover mot svenskegrensen. I nordøst stakk Tangenlandet ut i den store sjøen. I nord lå Wergelands Stangestrand og Helgø. I det fjerne lå de blågrå skyggene av Lillehammer-fjellene. Vakrest på denne høstdagen var dog utsikten vest- og sørvestover. Totens vide og luftige sørås strakte seg med blinkende vann og høytliggende setergrender bortover mot "Vill-Toten".

Lys og lett i sjelen
Rett nedenfor meg, mot vest, lå et vakkert tjern med en setervoll på bortsiden. Skomakerseter stod det på kartet. Tjernet har vel kanskje hett Skomakervann. Iallfall heter bekken som renner ut av det og ned gjennom en revne i selve Skreifjellet, Skomakerbekken. Dette er også navnet på et bruk som ligger ved foten av Skreia, der bekken styrter seg ut i Mjøsa. Vestenfor et vidt platå av myrer og små-åser lå, grått i grønt, Fløyta Seter på en høy bakke. I sørvest så jeg en flik av den rommelige Hersjøen, disse åsviddenes bankende hjerte. Bak jevne høydedrag enda lenger vest visste jeg at Totens gamle kongevei buktet seg som en grønnorm mellom lyngrabber og gråstein.
Det var sannelig et sted hvor man kunne si til seg selv: "Her er godt a være. Her vil jeg bygge meg et hus." Men hus trengte jeg ikke. Jeg hadde nok med den store steinvarden like bortenfor. Her gjorde jeg opp en kaffivarme. Den skarpe røyken av tyriveden drev langsomt med vinden og gjorde det hjemlig rundt omkring meg.
Wergelands sjel var mørk da han skrev om Skreia. Min var lys og lett. Men jeg har da også vært på Skreikampen når den har vært mer i Wergeland'sk humør, både når "Fyrren" har viftet ensom i stormen, og når regnet har silt fra grenene, "liig Graad paa Enkeslør".


Skreifjella | Totenåsen | Hurdalsskogene | Hadelandsåsene | Aurskog-Høland