Men virkelig et område med stor slitasje. Blåstien var 2-3 meter bred, og med mange alternative snar- og omveier. Vi møtte bare en person på vår vei, så slitasjen var begrenset i dag.

Vedkommende skulle imidlertid gå til Bergen og hadde nettopp startet turen. Han hadde definitivt noen meter igjen før han traff sin datter som ventet et sted mellom de syv fjell....

Fant dette bildet på FB under "gamle bilder fra Oslo"

Avstikkeren til Geitberget er skiltet og vel verdt å ta. Kjentmannsposten står ikke ved Geitberget-skiltet, men lenger sør, og denne er faktisk ikke snudd med ryggen ut. Her er også en geocache, den var ikke besøkt på over to år. 
Fra Varingskollen stasjon brukte jeg en halvtime til Geitberget  

Som vanlig i denne boken ble det forandringer i forhold til anbefalingene for rutevalg.

Vi parkerte på anvist sted, men boka vil sende oss ut på en vandring på asfalt langs fjorden bort til starten på Damveien. Kartet viser en (synes vi) hyggeligere trase.

Etter parkeringen går du rett opp Bakkekroken og forbi skolen og barnehagen. På toppen står det et blåsti-skilt med "Herstadhei" på. Da er det bar å følge stien opp den nydeligste gamle driftsvei vi vel noen gang har gått. Slynget seg opp lia, og det var bare å beundre håndverk av ypperste kvalitet - her kommer ikke fuktigere klima og styrtregn til å gjøre noe inntrykk...

Dermed møtte vi Damveien på toppen og kunne følge blåstien videre mot "Herstadhei", ut på skogsbilvei og videre 100m til posten. Den var svært synlig, ikke gjemt bak en busk som en del andre....

En flott tur og historie om posten. Og spennende knyttet til post 04 i forrige bok.

Turen går stort sett på vei, som bli mer og mer tilgrodd etter hvert som en går i parallell med Setervannet. Veien blir så til en sti, som er lett å følge helt fram til kryssing av bekk og videre opp lia til cellen. Ingen grunn til å benytte kart (som var med) eller GPS (som var med).

Dette stedet har vært turmål for lokale i mange år, og har rimelig vel etablert tilkomst. Men bratt opp lia var det, uten at det er farlig noe sted.

Et alternativ som ble vurdert var Turistforeningen sin trase for ettermiddagsturer opp hit. Da parkerer de i Grimsrudveien, en umerket parkeringsplass i nærheten av Grimsrudveien 310. der starter stien opp lia, og vi møtte den stien når vi skulle krysse bekken. Den turen går på sti, ikke vei og kan kanskje være mer spennende? Det blir noen flere høydemeter, da....

Så: Parkering. Det er ingen grunn til å følge bokens anbefaling. Akkurat i det du svinger av inn til Follestad Næringspark er det rikelig plass til biler. Deretter er det bare å starte på grusveien(e) innover. Det var også flere turfolk som parkerte på "taket" av tunnellen - da kjører du bare Follestadveien til du kommer til en plass hvor 8-10 biler kan stå. Som sagt, den var godt i bruk når vi passerte. For å toppe det hele sto det en bil i krysset Follestadveien / Sætervannveien - der slapp vedkommende unna ennå en bakke!

En fin tur på slutten - og målet var kjempespennende med Norsk flagg på plass og det hele. Men det ble mye vei, etter vår smak......

Første HLF kravlet rundt i håret og ble plukket ut på vei ned fra Vestmarksetra etter turen inn til Vassmyråsen.

Da var vi i gang.....

Først fra Post 11 til Grønland, hvor lunchen ble spist, og kaffe kokt. Nydelig vær, og flere besøkende på stedet. Tror ikke noen var postjegere - jeg viftet med boken, men det startet ingen samtaler....

Etter lunch fulgte vi en umerket (og nok en gang, utmerket) sti som går sørvestover umiddelbart over tunet på Grønland. Den var god og gå, og vi fant sopp underveis!

På høyde med posten, akkurat der du kan få rett linje mellom myrdragene går det et tydelig tråkk inn. Vi ble overrasket over at det var så mange kjentmenn som hadde gått inn den veien, men det viste seg at det sporet endte i en tur-o-post nede i dalsøkket.

Deretter var vi på egen hånd, og måtte orientere oss videre mellom vindfall og urskog, samt holde høyden slik at vi ikke gikk ned i sumpen - som jo er en viktig del av reservatet.

Egentlig lettgått terreng dersom man ikke krever å gå rett linje, og greit å finne posten.

Retur gikk videre mot den umerkede stien som nevnes i boken og vips var vi på Persbonn med autostrada videre til parkeringen på Vestmarksetra.

En fantastisk hyggelig og fin post, hyller komiteen for et kreativt påfunn midt inne i den relativt tungt belastede og gjennom-driftede Vestmarka!

Jeg kom nedenfra etter å ha fulgt blåstien rundt jordstasjonen og grusveien østover et stykke. 

Hvis du vil følge det nokså svake tråkket ved høydekote 320 (som nevnt i heftet), kan du se etter en steinvarde der du skal ta av fra blåstien. Jeg så den ikke på vei opp, men traff bra likevel, og på returen fikk jeg øye på den da jeg stanset for å notere koordinatene til stidelet, forhåpentligvis til hjelp for andre. Koordinatene finner du på et bilde i dette innlegget. Varden forsterket jeg med et par steiner til. 

Stien langs bergveggen er ganske godt synlig, men noen steder deler den seg og ser nytråkket ut, sikkert av postjegere. Noen timetre før posten er det også en liten varde ved stien. 

Turen kan forlenges opp til Bukollen eller ved å gå den merkede «Bukollen rundt». Det er også fint å gå fra Harestua og over både Paradis- og Bukollen, den turen kan jeg anbefale. Buss eller tog hjem fra Hakadals verk eller Varingskollen eller hva som passer. 

Dette er en post som er helt fantastisk! 

Først et fint myrdrag å gå, før en flott steinsatt klopp bringer deg over det våteste fram til "øya". Her er det badeplasser, "svaberg" og mange flotte rasteplasser. 500 meter å gå (ca.) fra veien og parkerte sykler eller hvilket framkomstmiddel du bruker.

Tydelig et vel kjent område og har vært brukt lenge før KM-komiteen plasserte en post her. Posten er også her satt litt "rart" - litt vekk fra hoved-installasjonen som er stolpene. Men ved å kikke seg litt rundt dukker den opp ned i et søkk - og rett ved en flott badeplass.

Vi tok posten samtidig med Askehøgda, deilig med et bad etter opp- og nedstigningen derfra.