Daggry over Skreikampen

ed sine 698 meter over havet ruver Skreikampen både i landskapet vest for Mjøsa og blant sagnomsuste stormarkstopper. I øst stuper den bratt ned mot sjøen, og den mørke veggen tar seg spesielt godt ut fra Hedmark-siden av Mjøsa. Men turen opp er overraskende grei, slik H.O. Christophersen konstaterte da han var her oppe for omkring 50 år siden og skrev om det i «Vandringer i Oslo Stormark». Les fortellingen
Derfor er det med en følelse av andakt at jeg parkerer oppe i lia før daggry for å følge HOCs spor. Det går bygdevei som heter Stubberudvegen opp fra riksvei 33 mellom Eidsvoll og Skreia. Etter hvert kommer man til Sandvikbekken gård, der det er en liten parkeringsplass.

Mennesketomt.
Stien til fjells starter et parhundre meter nedenfor bommen, og en merket med et prominent skilt. Det er mørkt og morgentåke, men den første snø har lagt seg flortynt på marken og lyser opp. Om den iblant gjør stien vond å følge, trøster jeg meg med at det blir lettere å finne veien tilbake. På denne tidlige novembermorgen er her nemlig folketomt og stille i disse skoger.
Når jeg etter en liten halvtimes tid kommer over en liten setervang som heter Fallet, ser jeg også månen for første gang og forstår jeg er på vei opp over tåkebeltet. Det blir brattere nå, og der granleggene viker begynner jeg å se andre åser omkring meg – et rolig og uforstyrrelig landskap, til tross for flytrafikk og larm fra et nærliggende skytefelt.

Høy himmel.
Like under toppen ligger det som ser ut som en permanent leirplass. Så er jeg oppe, rusler langsomt gjennom snøen som her oppe ikke er det minste flortynn, men to desimeter. En diger varde troner blant flere mindre, og holder opp et frossent

Morgenstund ved en av de mange småvardene på Skreikampens topp.

flagg. Ved en av vardene ligger også en trekasse hvor det vel har vært gjestebok, men den er tom nå. Her er utsikt, men ikke over Mjøsa og flatbygdene.
Derimot står jeg og ser ned på et tykt tåkebelte som dekker det hele. Uendelig vakkert det også, og solen kommeropp i selskap med skyer som gir himmelen et fargespill som på en science fiction-planet.
.En times tid lusker jeg rundt her oppe, ennå er det morgenstund, og hadde noen sett meg ville de vel trodd jeg var aldeles gær’n. Og rett som det er høres ut som noen kommer, hver gang den svake vind rister en snøklump løs så den rasler ned mellom granenes grener. Men det er ingen. Her oppe over tåken er det bare kaldt, vilt og vakkert, og en turgåer som snart skal bære på et sterkt minne.