Vibekes vei innover og Vidars vei tilbake. Det ble en veldig fin tur! På vei til posten ble jeg overrasket av snebyger! Før jeg dro hjemmefra sjekket jeg Yr og så bare sol. . . Da jeg kom til utsikten, kunne jeg ihvertfall skimte solen og tok kaffepause. Flott post - topp fem!

Utsikten

Synnøve

Femtende november var det spådd skyet vær, men tåkehavet lå langt ned mot Elveli. Ikke noe problem tenkte jeg, det er jo merket med blå bånd fra enden av Heikampveien. Virkeligheten var imidlertid litt annerledes, jeg fant fem bånd langs driftsveien/stien, men ingen i det kritiske partiet oppe på myrene. (Hengte opp igjen to bånd som var falt eller revet ned) Driftsveien/stien var lett å følge uten bånd, det forundret meg at denne ikke står på kartet. (Det viser deg at Norgeskart.no har stiplet   den første biten). Skiløypa egnet seg best for vannski, og det ble en del krongling før posten ble funnet. Jeg forsøker å finne postene uten GPS, men denne gangen var det et nyttig hjelpemiddel. Selv om sikten var null var jeg innom det anbefalte utsiktspunktet, for endelig å ha vært på Heikampen.

Heikampen er alltid verdt en tur, året rundt.
Men i går var det særlig god grunn, med påskevær og -føre.

Caro og jeg tok banen opp til Frognerseteren, den tok for øvrig også akeren Martin Fourcade med familie. Derfra over Glåmene og rundt Øyvann, og skuterløypa opp fra sørøst.

Til posten gikk det skispor fra nordenden av den nordligste myra, kun ca 200 i terrenget.

Og der var'n:

Så gikk vi bort til Utsikten og hilste på telteren som holdt til der.

Løp og klipp!

Pål & Caro

Jeg må jo også ta med det obligatoriske godværsbildet fra Utsikten:

Pål

Fredag 14. juni -19 gikk turen oppover Heikampveien nordover fra Sørkedalen skole. Vurderte å følge den rødmerkede skiløypa som går i en østligere trase, men valgte ikke å ta av der løypa tok av og fulgte i stedet veien videre til den sluttet (der man tok nedover til venstre mot "Klemblokka" for et par bøker siden). Derfra går det en tydelig umerket, men god sti på en tidl. driftsvei e.l. Der stien begynner å gå litt nedover deler den seg. Tar man til høyre kommer man opp mot Heikampen utsiktspunkt (557 m.o.h.). De blå båndene som omtales av andre her på forumet så jeg ikke noe til.

Oppe på Heikamp-platået, litt nord for utsiktspuntet traff jeg skiløpa som jeg tok til venstre/ nordover. Over et par myrer, men det var likevel forbausende tørt i skiløypa på denne delen. Bak den siste myra (som har et lite tjern/ pytt i midten) ligger steinen (og posten) rett ved den nordligste av de små kollene inne i et skogholt. Der slutter platået, terrenge stuper mot nord og nordøst og det er fin utsikt fra posten mot Fyllingsvannene og Kikut (se bildet).

Nedover igjen valgte jeg å følge skiløypa hele veien. Det viste seg å være et dårlig valg. Løypa er svært våt over lange partier og det er vanskelig å gå tørrskodd på sida av den. Når bakken er myk og myr-humusen suger skoa ned for hvert skritt blir det tunge, lange kilometre til tross for mye utforbakke. Hadde jeg visst det jeg nå vet, hadde jeg gått samme vei tilbake.

Det er mulig posten kan tas om vinteren, da den bare ligger noen få hundre meter fra preppa skiløype mellom Kikut og Sørkedalen. Til gjengjeld er det sikkert krevende å komme fram til posten i snø; den ligger i ulendt terreng. (Den er ikke merket som vinterpost, og det er det nok en grunn til.)

(Utsikt fra Heinsteinen)