Jeg rotet 10 minutter på denne posten. Jeg gikk først forbi den hytta du ser på venstre hånd. Deretter gikk jeg inn en sti litt lenger oppe og rotet meg fram til posten. Riktig sti lå enda litt lenger opp. Ingunns tips burde vært lest før turen min 🙂

Karl Georg

Jeg kom også inn litt for langt ned. Tydelig tråkk i det høye gresset innover, men gå gjerne enda litt lenger opp langs blåstien. Jeg måtte opp en skrent for å finne hytta og posten. Fra hytta gikk jeg svakt oppover og ut på blåstien, det var en enklere vei. 

Jeg syklet Grønlandsveien til midt mellom Roligholet og Stovivollen, der veien krysser en bekk, der går det en umerket sti inn. Den treffer blåstien litt før «postområdet» med den første hytta som er synlig. 

Du kan trykke på bildene, så blir de litt skarpere. 

10.10.2022

@karlgeorg Samme feil her! Greit å finne posten når en tar det riktige tråkket. Deprimerende å se forfallet og all søpla.

Jeg syklet til Grønland og litt innover blåstien før jeg tok  beina fatt. Planen var å gå inn fra den lille knekken på stien, og der gikk det et tydelig tråkk som det bare var å følge helt til posten.

Dette ble ikke noen favorittpost for min del.  Som det er nevnt tidligere i tråden, har forfallet kommet langt og det er endel søppel i bua ved siden av selve hytta. Men fint på tur i vårværet, det var det. 

En fin dag å vandre i Vestmarka. Det blir varmt opp over liene, men nå nærmer det seg sommer - og det er godt å kjenne på.

Som så mange her tok vi nedre sti, og måtte klatre opp en tilgrodd ur for å komme riktig. 

Det er trist med så langt kommet forfall, og en kan forundres over at grunneier har sagt "OK" til at ens eget forfall blir til turmål for hundrevis av gjester. Det blir vel slik, uten vei og infrastruktur blir det vanskelig etter hvert å motivere for bruk.

Hvordan ville vår kjære eiendomsbransje beskrevet dette stedet? "Sjarmerende oppussingsobjekt"? "selges som det er"...

En fin tur, også til en viss refleksjon over skiftende tider. 

En historie om Ufriskhytta.

@store-bernhard Tusen takk for denne. Avspeiler mine egne refleksjoner på en god måte - også vår lett støyende tilnærming og oppførsel ved hytta beskrives kirurgisk presis!

Jeg føler virkelig med gjenferdet av Arne - en skjebne.

Historien om Friskhytta ble jeg litt berørt av. Min fiskeglade far bygde også en slik hytte da jeg var ca 15 år (ca 1959). Han hadde sett seg ut et tjern i tjukke skogen øst for Støren i Sør-Trøndelag. Like ved vei og et mindre hyttefelt. Det var ikke jeg spesielt begeistret for, så det ble til at vi gikk videre innover fjellet. Omtrent 3 km lenger østover kom vi til mer fjell-likt terreng og et fint tjern. Her ble så hytta bygd. Far var sikker på at her ble det flere hytter. Det ble det ikke. Så gikk årene og "plutselig" var begge "arvingene" bosatt i Oslo med barn som definitivt ikke så seg tjent med å ha hytta i utmarka i Trøndelag. Og hytta var fortsatt den eneste på stedet, og de stiene vi hadde gått var gjengrodd. Til alt hell dukket det plutselig opp et arkitektfirma (Støwer) i Trondheim som hadde som spesialitet å renovere/pusse opp gamle hus og hytter. Utrolig nok kjøpte de hytta (som var en typisk 50-tallshytte), men fortsatt lå den 3 km fra "folk". Det ble bygd på en "oppstue". Hva situasjonen er i dag vet jeg ikke, men hytta står i alle fall.