Vi syklet fra Hakadal og endte ved snuplassen på veien som slynger seg nordvest for Helgeren. Derfra så vi et tråkk som gikk nordover fra snuplassen. Fulgte dette, og holdt kursen rett nordover. Vi fant tråkk her og der, og også noen gamle røde bånd. Slik kom vi via åsryggen fram til posten etter en del stigning. Her hadde vi håpet på utsikt så vi kunne stå i dette kulturhistoriske området og følge Bernhard Herres veier over Haklomana og nordover mot Barlindhøgda. Men nei, ingen utsikt. Da må man sannsynligvis til den lavere toppen litt lengre vestover. Men uansett en fin og utfordrende post.

Vi besøkte cachen på Barlindhøgda i 2006 - den ligger på et flott utsiktspunkt som er verdt besøket. Vi tok forumvertens egen cache på Lønlihøgda og 50-års cachen for forumverten på Storhaug i 2010.

Inspirert av tidligere visitter fulgte vi en egen oppskrift på dette framstøtet. Parkerte på Elnes statsjon(ish) og vandret på hyggelig vei og blåsti mot høgda. 

Både Bråtan og Kroksund har nå stengt turfolk for adgang over tunet, slik er det blitt. På Bråtan blir vi sent ut i en jungel av planter og med søppel og veltet gjerde liggende i stien, mens på Kroksund går vi nå i kanten av slåttenga - i god avstand fra hus og (manglende) folk.

Videre på god blåsti mot Hakkloa og på akkurat riktig posisjon dro vi inn i terrenget og på gode elgtråkk innover mot toppunktet. Først opp til flotte utsiktspunkt og deretter inn i skogen på toppen. Tilbake til utsikten for lunch og kaffekok. Da var 9 km unnagjort - og det var 9 km tilbake til parkeringen. Kjente artrosen knaket i kneet.....

Underveis fant vi rikelig med kantareller og steinsopp, så da hadde vi et godt minne om turen ved middagen dagen etterpå!

Anbefaler denne langsomme tilnærmingen, framfor ekspress sykkeltur - som selvsagt heller ikke er så gæ'ernt!

Nok en god dag i skogen.

To herrer litt etter skjema til gullmerket tok seg inn til denne stadig mer tilgrodde toppen 12. juni, men en fin tur var det lell. Vi syklet Barlindveien helt inn til snuplassen. Derfra er det litt under en kilometer i luftlinje til posten. Vi fulgte mer eller mindre "ryggen" oppover, mens stiene kom og forsvant. Dessverre var været såpass utrygt og knotten så påtrengende at det ikke var tilrådelig med videre inspeksjon av topp-platået denne gangen. Senere ble det overnatting på Kikutstua, hvor vi kom oss i hus bare ti minutter før en episk haglstorm feide over Nordmarka.

På hosstående skrytebilde sees Pål Schage og undertegnede. Jeg har sensurert postkoden, men knekket den likevel: Jeg tror den er et kjentmannskomitemedlems initialer i kryptert rekkefølge.

Bernhard Herres hjemmeside er oppdatert med detaljer fra denne turen, og jeg har lagt inn et nytt bilde fra toppen, verd å sammenligne med det gamle, som jeg tror er fra 2002.

Innlegget til Morten Møst var artig lesning, og ikke minst rart å se topp-bildene. Var selv på toppen 3.9.2005, og husker av ulike grunner turen godt - gikk fra Elnes til Skar, og ville gjerne registrere topp og ikke minst putten (Barlindtjern) nær toppen. Kom veien på nord- og vestsiden av Helgeren, og gikk forbi hytta som ligger i dalsenkningen øst for toppen. Tror faktisk at det var selveste kjentmannsgeneral Haug og noen til som var der og arbeidet på hytta. Tømmerveien som i dag tar av oppover mot Barlindtjern, eksisterte ikke den gangen så vidt jeg kan huske. Gikk fra toppen i retning Fortjern på etterhvert god sti.

Områder i Oslomarka som ikke er av de mest besøkte!

En flott dag for tur i marka brakte meg til denne topp. Litt avventende til hva jeg ville møte og hvordan jeg kom frem. Syklet til snuplassen på sydsiden så langt veien gikk og snuplassen fantes. Herfra gikk det ett tråkk/sti opp gjennom gresset. Så kom vi inn på noe som tydeligvis har vært en form for vei i tidligere tider. Fulgte denne ett stykke, da åpenbarte det seg en grønn "dal" på høyre side. Siden vi skulle til toppen valgte jeg denne, her var det lave "rygger" på hver side, gikk litt mot venstre på toppen. HER fant jeg en sti/godt tråkk. Dette fulgte jeg helt opp til toppen - og ned igjen. På de små toppene jeg gikk over kunne det noen ganger se ut som at tråkket forsvant, men litt enkelt detektiv arbeid dukket den alltid opp igjen.

En fin tur, uten "klatring", ingen våte partier og ett flott område.

Dermed er det kvittert ut 50 poster i denne boken også - som i de 10 foregående.

Ingunn