Lyse øyeblikk rundt Lysedammene

ØVRE LYSEDAM er etter Vesle-Bernhards syn det vakreste av de tre Lysedammene på veien opp fra Sørkedalen mot Krokskogen og Nordmarka. Men konkurransen er hard, og i dette nabolaget ferdes kjentmenn tidt og ofte.

ØVRE. En kittelsensk stemning hviler over Øvre Lysedam, ikke minst med den uhindrede utsikten til Hornet, som ligner litt på selveste Andersnatten i Sigdal. Foto: VESLE-BERNHARD Større bilde

STEIN PÅ STEIN. Mye fint håndverk i denne fine gamle demningen, både grovarbeid og presisjon.

ysedammene er gammel tømmerfløtingsvei, noe som er tydelig med solide, gamle demninger, ledevegger og andre installasjoner langs Tverrelven på denne del av dens bane.

Sist jeg kom her forbi var jeg på tur til den veldige Lysegranen, kjentmannspost 13 i Hakkloelvboken, kjentmannsheftet for perioden 2020-2023. Men jeg kunne ikke motstå fristelsen til å ta omveien opp til Øvre Lysedam, post i Bjørnåsboka, kjentmannsheftet for perioden 2016-2019. Jeg kom da opp fra Aamodt og Pipenhus i Sørkedalen på det som kalles Nye Heggeliveien, øst for Lysedammene.

En tilsynelatende betydningsløs sti smyger seg mot vest når jeg er på høyde med demningen. Snart står jeg ved en av de mektigste utsikter i denne delen av Krokskogen. Fra denne skrenten øst for Øvre Lysedam er sikten fri mot selveste Hornet, et panorama som enkelte velger å sammenligne med Theodor Kittelsens bilde av Andersnatten i Sigdal. Dette veldige panorama setter fantasien i sving, er det ikke selveste Nøkken som kikker opp mellom nøkkerosene der nede? Kanskje ikke. Men en hulder eller tre, disse farlige lyse damer, burde det vel finnes her ved Lysedammene. Best å passe seg.

Ikke overraskende finner jeg her bålrester, og dessverre en del avfall inkludert en åpnet boks makrell i tomat. Men maten er borte, bare skarpe kanter er igjen. La oss håpe det dyr som slikket restene i seg fortsatt er i god behold. Forsiktig pakker jeg faenskapet ned i sekken for å kaste hjemme.

Historien fortsetter under videoen.

 

PENSJONERT. Den lang demning som forlengst er gått ut av bruk.

ra østpynten ser jeg ned på den lange demning. Skrenten er bratt og vanskelig, ikke minst på sleipt høstføre, med lite å holde seg fast i langs klippebrystet. Postbeskrivelsen hadde en egen advarsel mot denne skrent, og anbefalte å ta posten fra Gopletjernsveien vest for vannet. Forsiktig aker jeg meg utfor.

Vel nede tilbringer jeg mye tid på den fine gamle demning, reist med nøye tilhuggede steinblokker og støpt for å vare evig. Fløtningsinstallasjonene rundt Lysedammene ble reist i 1890-årene, etter at de ble regulert til tømmerfløting. Her pågikk fløtingen årvisst frem til 1958. Både de tekniske forholdene og det sesongmessige drama som gikk for seg her under fløtingen, er beskrevet i detalj i Gleinåsboka for perioden 2006-2008 der Nedre Lysedam var post, og Bjørnåsboka, der Øvre Lysedam var post.

MYKT. Mosevandring vest for dammen.

Blant annet var det vanlig å fløte om natten, fordi sønnavinden på dagtid ellers kunne bremse eller hindre tømmerstokkenes fremdrift mot damluken og ned elven. Men fikk man først fres på sakene, kunne en liten hær på 30 tømmerfløtere eller mer få fløtingen unnagjort på litt over et døgn, lærer man av disse utmerkede små bøker.

Nå er Øvre Lysedam og dens naboer ikke lenger regulert. Damlukene er forlengst fjernet, og vannet flommer fritt gjennom – i seg selv et spektakulært syn hvorved jeg gjerne dveler på denne fine tid av det norske år. Men det er på side å rive seg løs, for de sene oktobedager er korte. Jeg rusler forsiktig vestover på demningen, passerer treet som kjentmannsposten hang i, og får meg en herlig off-piste rusletur på dyp, charteusegrønn mose frem til jeg møter den gamle Gopletjernsveien litt sør for Smedmyrkoia. Her går jeg sydover og er snart ved Midtre Lysedam hvor veien stikker opp mot Lysegranen og videre mot den mektige Stuteskallens utsikt.

Og der i krysset er det jeg møter den lyse damen. Hun kommer ut av den begynnende skumring, tynget under en veldig ryggsekk som får henne til å virke stor som et troll. Ikke smiler hun heller, og snart får jeg vite hvorfor. Hele natten har hun feid muselort ut av den tømmerkoie som hun eier i skogen nordenfor. Lite har hun sovet, og mye sønderspist husgeråd bærer hun med seg hjem, av samme grunn som jeg bærer på en makrellboks.

«Og den karen skal vel til kjentmannsposten ved storgrana,» konstaterer hun. Det er tydelig at hun vil av gårde, siden samtalen formodentlig kjeder henne.

«Du leser meg som en åpen bok,» svarer jeg. Men hun hører ikke, og øyeblikket etter er hun oppslukt av de ranke graners dype skygge.

ØVRE LYSEDAM. Post 14 i perioden 2016-2019. Sørøst for Gopletjernsåsen, 314 meter over havet.  Start: Aamodt i Sørkedalen, eller Skansebakken. Kart: Oslo Nordmark.