Novelle: Hytte med sjel

FRISK-HYTTA på Grønlandsåsen er blitt kalt den mest bortgjemte i hele Vestmarka, og var derfor perfekt for hemmelige forehavender under Andre verdenskrig. Nå er hytta kanskje også den mest bortglemte. Et besøk her kan sette fantasien i sving. Denne novellen handler delvis om historiske personer, men er for øvrig en ren fabulering som bruker det lille vi vet til å dikte om alt det vi ikke vet.

FRISK-HYTTA i bedre dager. Udatert bilde. Foto: ASKER BIBLIOTEK

ARNE gled umerkelig mellom de glisne granene som sto tett rundt hytta. Om det hadde vært noen her, ville de ikke sett ham. Arne kastet ikke en gang skygge mot den dunkle skogbunnen.
Han drømte om å møte noen her. Noen han kjente, gamle venner, et blikk å møte. Men han visste at det aldri ville skje, for alle han hadde kjent var borte forlengst. Alle som hadde vært på denne hytta, alle som hadde varmet boksemat på vedkomfyren og sovet i køyene, var døde, begravet, glemt. Selv skogens dyr kom ikke inn hit, for det var ikke lenger noe som lokket dem. Ingen rev kom luskende etter en godbit, ingen skogmus var lenger på ferde i gangene de hadde gravet i hyttas dyp. Eneste lyd som møtte øret nå, var meisefuglene som skjente og skvatt mellom nakne grener, og flaggspetten som trommet på de magre stammene. Men fuglene var uvitende, likegyldige, i sin egen verden. Om de enset ham, viste de det ikke. Fuglene og jeg, tenkte Arne. Bortsett fra fuglene var han helt alene.

ARNE kjente sorgen over hyttas ensomhet stikke et sted inne i seg.

Hytta var også alene. Man kunne til nød si at hytta var død, at den hadde dødd av ensomhet. Arne kjente sorgen og savnet stikke et sted inne i seg, som om han hadde mistet sin beste venn. Han lot blikket gli over restene av det som en gang hadde vært hans stolthet og glede. Hytta, den herlige Frisk-hytta. Bortgjemt, men romslig og dønn solid.

Han tenkte et øyeblikk på Karl, snekkeren fra Asker. Karl Vittenberg hadde bare vært 23 år, men allerede en dugelig håndverker. Hele våren, sommeren og høsten 1920 hadde han holdt på her oppe i Myssmørkleiva. Vittenberg hadde laftet stokk for stokk, montert vinduslister og sprosser, kittet rute etter rute, og snekret skodder som skulle beskytte hytta i hundre år. Og det måtte være mer enn hundre år siden nå. Hundre år er uhorvelig lang tid, tenkte Arne. Men han hadde sluttet å telle årene, for tid hadde ikke lenger noen mening for ham.

Vittenberg hadde vært sprekkeferdig av stolthet når Arne og de andre blivende hytteeierne kom opp i helgene for å se hvordan arbeidet skred frem. De hadde holdt kranselag og innvielsesfest, fulgt av år med turer og hyttekos – først for gutta, siden for Arnes familie. Arne junior hadde gått sine første ordentlige skiturer oppe på denne åsen. Ganske snart hadde senior latt nystartede Frisk bruke stedet som klubbhytte. Med menneskene som kom og gikk, fulgte lukter og minner. Det ble stearinflekker på spisebordet og arr i gulvene. Det kom hilsener i hytteboka, gaver og nips, kortstokker og spill, brukte møbler og tilfeldig husgeråd, gjenglemte romaner om romantikk og mord. Friskhytta ble det som gjerne kalles en hytte med sjel.

FRISKHYTTA var blitt ufrisk, tenkte Arne, en dynge på steinmur.

MEN NÅ var hytta et sammenrast kaos av morkent tømmer og råtten plank, av rustne spiker og skrapjern, av flasker og kanner med tvilsomt innhold, og sprukne plastbøtter med grønske på. Langs nordveggen lyste en stabel hvite tallerkener som ingen kom til å spise av igjen. Friskhytta var blitt ufrisk, tenkte Arne, en dynge på steinmur. Og uthuset! Arne unngikk å se mot uthuset, det smertet for mye. Da var det bedre å tenke på utsikten som en gang hadde vært, ut mot jordene og gårdene i Asker, med fjorden og øyene og Nesodden i bakgrunnen.

Han visste ikke lenger når utsikten hadde grodd igjen, bare at den for ham var et vagt minne, ingenting mer. Og hvis noen en gang skulle felle disse trærne, eller den døende skogen falt sammen av seg selv, ville det avsløre en helt annen utsikt enn den han hadde kjent og elsket så høyt.

Han stanset mellom stikkegranene på det som hadde vært tunet. Han tenkte på hvordan han stundom hadde stått litt akkurat her, ute i mørket, svett etter den lange og bratte skituren opp fra Asker. Han hadde kikket gjennom de duggete vinduene, inn på ungdommen som hygget seg  i skjæret fra parafinlampene. Det hadde vært lystig fyr på peisen og lapskaus i grytene slike kvelder, og kanskje en dram å få hvis det var lørdag. Luften i Friskhytta hadde vært full av tobakksrøyk og latter, av barske beretninger om seneste skitur, eller dristige planer for den neste, eller kanskje livlig diskusjon om strategier for kommende mesterskap. Når Arne så skjøv døren opp og steg inn i varmen, stilnet samtalen, og de der inne reiste seg og hilste høflig og sa god kveld, herr grossist. For alle kjente Arne. Han hadde vært skiklubbens Frisks fødselshjelper og første formann, og alle visste at klubbhytta egentlig tilhørte ham.

FRISKAVISENs festutgave ved klubbens 75-årsjubileum i 1997, med en fantasifull kunstnerisk fremstilling av Friskhytta. Illustrasjon: Friskavisen via Nasjonalbiblioteket

DE VISSTE MER om ham. Arne hadde hoppet i alle de tre bakkene i Heggehullet, og vunnet Damenes Pokal i Holmenkollen. Om han ikke akkurat hadde vunnet de gjeveste medaljene, hadde han vært dyktig på ski i alle grener. Han hadde vært respektert i idretten, slik han var i Askers borgerskap. Kornforretningen hans hadde gjort det bra nok til at han uten mye besvær kunne kjøpe ut sine tre hyttepartnere og innta en diskret rolle som skiklubbens velgjører og hyttevert. Den gangen, i hyttas gyldne årtier, hadde han kanskje vært et sted midt i livet. Men gullalderen var forbi.

OM NOEN skulle komme for å friske opp gamle minner, ville de knapt klare å trenge inn i ruinen. For det var ruin man måtte kalle det nå.

Om noen skulle komme for å friske opp gamle minner, ville de knapt klare å trenge inn i ruinen. For det var ruin man måtte kalle det nå. Hytta hadde fått forfalle altfor lenge. Tømmerstokkene Vittenberg hadde kvistet og pusset og lagt på plass, var morkne og mosegrodde. De nederste hadde smuldret under de andres vekt. En snørik vinter hadde taket styrtet sammen og blottlagt hyttas indre for vær og vind. Arne var glad Vittenberg slapp å se det.

IBLANT HØRTE Arne lyder innefra. Noe av jern, kanskje, som slo mot en vegg eller falt ned på restene av gulvet. Lyden av metall mot tre vekket andre minner i ham, om maskinpistoler som sto oppstilt langs veggene. Da krigen kom til Norge, kom den også til Friskhytta i form av dystre, tungt bevæpnede menn fra England. Oppdraget deres var å lære opp ungdom fra Asker og Bærum til tjeneste i Milorg. De skulle lære å sprenge broer og spore av tog, drepe lydløst, skyte med Stengun og Colt, og håndtere eksplosiver. Risikable planer ble lagt, og ofte forkastet, om å likvidere stornazister og angivere. En av instruktørene hadde vært selveste Johannes «Gulosten» Andersen, en herre med blandet ry, men med nyttig erfaring fra skråplanet og innsiden av fengsler. Gulosten hadde hengt et bilde av kong Haakon over sengen sin, og sov med granater og en springkniv på nattbordet. Tanken på at Friskhytta hadde vært noe mer enn en klubbhytte, vært med i den hemmelige, farlige kampen for et fritt Norge, tente fremdeles en glød av stolthet i Arne.

ARNE VISSTE at flere enn ham kjente en særegen hyttesorg formørke alderdommens melankoli. Det var blitt vanlig at hytter gikk ut av familier, slik det hadde skjedd i hans.

Senere hadde Arne junior arvet hytta, men ikke farens udelte kjærlighet til den. Med sorg så Arne at det gikk lenger mellom besøkene. Det ble mindre snakk om vedlikehold og dugnad, for hytta kunne bli et ubehagelig samtaletema på familiemiddagene. Men han hadde forsøkt å holde følelsene for seg selv, også da sønnen skjenket hytta og eiendommen til Frisk ved 50-årsjubileet. Arne visste at flere enn ham kjente en særegen hyttesorg som fordypet alderdommens melankoli. Det var blitt vanlig at hytter gikk ut av familier, slik det hadde skjedd i hans.

EN FRASTØTENDE HAUG av smuldrende tømmer og råtne bord, og restene av alt det andre som i en forgangen tid hadde gitt hytta sjel.

Likevel klarte han bare såvidt å forsone seg med at neste generasjon så annerledes på tradisjonen med familiehytter. Ungdommen brukte heller fritiden andre steder enn i gammeldagse skogshytter uten strøm, som man ikke en gang kunne kjøre til. Og når de fikk råd, kjøpte de sin egen hytte. Noe lignende hadde foregått i Frisk-miljøet. Interessen dalte for å bruke hytta som klubben nå eide, og snart ble den solgt videre. Etter hvert gikk det både vinter og vår mellom hver gang det kom folk. Til slutt kom ingen.

ALLE hadde studert plakaten, bladd i en bok, fiklet med en rød tingest på plakatoppslaget. Etterpå hadde de studert ruinen med misbilligende blikk.

MEN NOE HADDE SKJEDD nå, helt nylig. Det som hadde inntruffet i Arnes begivenhetsløse verden kunne bare kalles en begivenhet. En dag hadde rødkledde mennesker kommet og satt opp en slags plakat. Senere kom det flere, faktisk riktig mange. Alle hadde studert plakaten, bladd i en bok de hadde med, fiklet med en rød tingest på plakatoppslaget. Etterpå hadde de studert ruinen med misbilligende blikk.

Arne visste når disse menneskene var i anmarsj. Oftest var de par eller grupper. Mange skravlet og skrålte så de kunne høres på lang lei. Disse her søkte såvisst ikke skogens ro. Mange hadde hunder, som de tankeløst lot løpe fritt i terrenget. Hundene ankom alltid først. De kom halsende frem mot den sammenraste hytta. Så bråstoppet de noen meter unna, og ble stående og gjø. De kom ikke nærmere. De sto som fastfrosset i skogbunnen, bare gjødde og gjødde. Arne var usikker på om disse bikkjene kunne se ham. Men at de enset ham på et eller annet vis, var det lite tvil om.

Menneskene enset ikke Arne. Men han visste at alle som kom, sa de samme tingene. Trist forfall, sa de. All denne søpla. For en skam. Og så videre. Så gikk de sin vei, oftest litt mer stille enn de hadde kommet.

Arne ble alene igjen. Alene i skogen, alene med sorgen og skammen over hva hytta var blitt. En frastøtende haug av smuldrende tømmer og råtne bord, og restene av alt det andre som i en forgangen tid hadde gitt hytta sjel. Menneskene som hadde vært der, var forsvunnet for lenge siden, og med dem hyttelivet, og praten og latteren. Ingen menneskelyder skulle noen gang strømme ut av Friskhytta igjen.

Og han visste at at han alltid kom til å sveve rundt ruinen, gli mellom trærne i den usle skogen. Han skulle ingen steder, ikke rekke noe, ikke møte noen. Hans eneste plass, hans eneste oppgave, hele poenget med å være Arne på denne siden av døden, fantes her. Han skulle være her til alle årstider, slå følge med med solen og vinden, med snøen og regnet, og se naturen ta Friskhytta tilbake. Men noe av den, tenkte Arne – skrapjernet, plasten og det knuste glasset – ville naturen aldri overvinne.

Han merket noe inne i seg. En gammel, vond følelse, som om tårene presset på. Han hadde lyst til å gråte. Men et gjenferd har ingen tårer.

TEKST: MORTEN MØST

FRISK-HYTTA. Post 6 i perioden 2022-24. Start: Vestmarksetra/Franskleiv. Følg diskusjonen i Kjentmenns forum.