Postet av: @karlgeorg

Jeg parkerte sykkelen der blåstien til Helvete krysser grusveien opp fra Skjærsjøen. Derfra jogget jeg mot Bjørnholt og deretter inn blindveien til posten. Når veien stopper, er det bare å fortsette over noen myrer og svakt nedover skaret. 

Den blindveien heter Tiurleikveien. Det er en veldig fin skiløype om vinteren. Ang. veien i nord (Gørja-Fortjern), jeg har lest at den er veldig gjørmete noen steder på pga hogstmaskiner. Kom du eller sykkelkompisen din i kontakt med dette?

Hei Nina. Kompisen min syklet den veien på nordsiden, men han nevnte ingen problemer med den. Og i og med at han klarte å ta så mange poster på kort tid, antar jeg at om han hadde noen hindringer på den veien, var de ikke store. 

Hei! I dag fikk vi en nydelig sommerdag og denne ble benyttet til litt postsanking. Etter parkering på Hammeren i Maridalen bar det inn på sykkel på Nordmarksveien til jeg kom dit hvor Tiurleikveien tar av. Ja, veien har fått navn med "veiskilt som også opplyser om at dette er en blindvei.

Veien har litt dårligere kvalitet enn Nordmarksveien, men helt grei å sykle på. Ikke la deg lure om du kommer til det som kan se ut som en snuplass 1. og 2. gangen, veien fortsetter helt inn til myra. Her var det bare å ta bena fatt, som ventet vått i myra, men greit når du kommer inn til skaret. Jeg trodde posten skulle stått litt før enn hva den gjør, da jeg så huset gjennom skaret en stund før jeg hadde gått nedover og fant posten. Her kom det 2 hyggelige damer på postjakt og vi fikk følge tilbake til syklene.

Returen gikk jo greit, her var det mye nedover.

Ingunn

Etter alt regnet er det høyt ugress, fuktig, gjørmete og passe jungelstemning oppover her. Vi kom hit etter lunsj på tunet på Fortjernsbråten, dessverre litt for sent til kontrollere om soluret går litt fort, slik det påstås i bøkenes bok. Heller ikke så vi Bernhard Herres gjenferd, men vi resiterte hans beskrivelse av "denne romantisk beliggende plass", som ligger lik "en grønn og vennlig oase i de mørke skogers ørken".

Etter å ha rundet Fortjern og ruslet opp den lange bakken ble posten funnet i god forfatning. Den er snedig plassert parallelt med dalsiden, slik at den er lett å overse for sånne som bare fyker forbi. Herfra ser vi såvidt, såvidt Fortjernsbråten som en prikk i det grønne inferno.

Videre sørover til skogsveien var det ingen mangel på vann, akkurat, men vi fikk karet oss forbi det verste ved å forsere den tette granskog som pryder dalsiden. Skogsveien videre var god å gå, og fri for sånne som fyker forbi. Men å kalle den "Tiurleikveien" er da et merkelig påfunn, med mindre det finnes usynlige leikemyrer i trakten. Sikkert et utslag av byråkratenes trang etter å sette navn og skilter på enhver liten veistump.

Håndbokens kartutsnitt eller hva det skal være hadde vi som vanlig ingen nytte eller glede av, og forsåvidt heller ikke behov. Men - fint med en kjentmannspost som er godt egnet både sommer og vinter.

Et stykke om post 22-29 Fortjern-Middagsdalen er servert.

I disse valgtider er det jo så populært å snakke om slengere. Denne posten ble en slik for meg, i pinsen. Etter en overdose postmoro fikk heftet en god vinterdvale, før aller siste klipp og kode. 

Turen foregikk på sykkel og til fots, selv om jeg kunne ha gnidd ski mot snø akkurat her.