Et stykke om post 22-29 Fortjern-Middagsdalen er servert.

I disse valgtider er det jo så populært å snakke om slengere. Denne posten ble en slik for meg, i pinsen. Etter en overdose postmoro fikk heftet en god vinterdvale, før aller siste klipp og kode. 

Turen foregikk på sykkel og til fots, selv om jeg kunne ha gnidd ski mot snø akkurat her. 

Også denne fortjener en omtale i 2024.

Vi hadde nettopp gjort unna Bjørnsjøhelvete og kom tilbake til syklene. Da var det en kort stubb på motorveien opp til krysset inn "tiurleikveien" (det er jo helt galskap hvordan folk sykler, før var det kondom-syklistene, nå er det folk med el-sykler som ikke har peiling på hvordan oppføre seg i gleden av å kunne holde stor fart oppover og kjøre forbi i venstre felt hvor utfor-syklistene kommer....)

Vi var plutselig helt alene innover en veldig koselig og fin vei. Den brakte oss 500 meter fra posten, så det var en liten spasertur til målet. Sopp fant vi rikelig av også.

Ved posten traff vi et veldig hyggelig par som hadde kafferast. De hadde nå 14 poster, og viste oss tydelig at du kan ha det hyggelig med boken uten å strebe etter å få full uttelling. Uten at vi nødvendigvis lærte av det 🙂

I det fjerne så vi Fortjernsbråtan, vi snudde og gikk tilbake til syklene, i trygg forvissning om at det (stort sett) var nedoverbakke tilbake til bilen på Hammeren. Vi måtte bare passe på i utforkjøringene - her var det mange mennesker ute i dag.

En fin post og en flott tur på sideveien.

En gang i blant tar min kone og jeg en lengre fottur i marka med overnatting på Kikut. 10.august tok vi bussen til Hammern i Maridalen og startet oppover Nordmarksveien i et ustanselig kjør av el-sykler. Hvor er det blitt av tråsyklene? Etter hvert tok vi av på Tiurleikveien noe før Bjørnholt, og gikk i fullstendig stillhet mot posten. Fin vei inntil vi kommer til veiens avslutning, hvor stien/tråkket ganske snart blir en skikkelig blautmyr i ca 400 meters lengde. Etter hvert kom vi fram til posten, og her var det tydelig at de fleste hadde nok kommet opp fra veien forbi Fortjern. Men stien ned dit var heller ikke bare bare, blaut og tilgrodd. Vi rastet på "svabergene" i østenden av Bjørnsjøen. Herlig middag på Kikut, og retur til byen via veier og stier ned til Sørkedalen og buss til byen. Alle strabaser glemt eller "konvertert" til gode minner om en tur som vil bli husket.