Skiløbermødet paa Grorud 16. februar 1862

HOVEDSTADENS FØRSTE SKIRENN er navnet på post 34 i perioden 2026-2028. Posten tar oss til Leirfossen på Grorud – og en svunnen tid da hverken skisporten eller Henrik Ibsen helt var blitt hva de senere ble.

SKIBAKKE HER? Vanskelig å forestille seg, men ikke umulig. Foto: PÅL V. SCHAGE

PIONERPROSJEKT. Skirenn med tilhørende hopp i Leirfossen, tegnet av maleren Reinholdt Boll. Reporter Henrik Ibsen hadde åpenbart fått med seg Boll som illustratør, og han må ha vært med på hele turen.

Leirfossen på Grorud er åsted for denne posten, og rennet i 1862 er hovedtemaet, etter at andre lokale severdigheter og turopplevelser er presentert i kjentmannsboken på side 92.

Overskriften «Hovedstadens første skirenn» er for så vidt riktig, men vi skal huske på at i 1862 lå dette seks kilometer utenfor Christianias grenser. Her var man i Østre Aker. Vestre Aker gikk faktisk så langt øst som til Grefsen.

I Christiania gikk «ingen» på ski på midten av 1800-tallet, kun barn drev slik lek. Og skiutstyr var knapt å oppdrive i hovedstaden, hva skulle man med slikt? Ski var «fattigmanns hest», og hester var det nok av i byen. Ja, så sent som i 1874 het det i byens politivedtekter: «Ingen må på offentlig Gade age paa Kjælke, gaa paa Skøiter eller Ski eller foretage annen Leg og Spil til Hinder for Færdselen.»

De militære skiløperkompanier var i praksis nedlagt i 1826.Skiferdighetene lå nede i hele landet, men verst var det i hovedstaden. Skisport som et vesentlig element i nasjonsbyggingen, var på ingen måte kommet ennå.

Men det fantes forsvarsvenner som ville endre på dette, og i 1859 ble Christiania Vaabenøvelsesforening (CV) stiftet. Allerede fra stiftelsen var teaterdirektør Henrik Ibsen medlem der. I tillegg til skyteferdighet ble skiløping ansett som vesentlig for forsvarsevnen, og foreningen satte derfor skiløping på programmet fra 1862. Militære, eller folk med militær utdanning, var særlig sentrale i dette miljøet, men mange yrker var representert.

Dette var altså bakgrunnen for rennet på Grorud, det første i det som i dag er hovedstadsområdet. De neste årene ble det fulgt av stadig mer avanserte skirenn, med sterkt økende oppslutning både av deltagere og tilskuere. I 1866-70 var det årlige renn på St.Hanshaugen mot Aker kirke (på eiendommen Iversløkken), og fra 1879 kom Huseby-rennene. Skiforeningen ble stiftet etter initiativ fra Christiania Skiklub i 1883, og fra samme år overtok foreningen Husebyrennet. Fra 1892 gikk rennet i Holmenkollen, og Skiforeningen var i realiteten etablert der.

BARSKING. Henrik Ibsen portrettert omkring 1863, kort etter at han nødt barske gleder under skirennet. Foto: Nasjonalbiblioteket via Wikipedia.

Men eventyret startet altså på Grorud, og ble godt dokumentert av skiløperen Ibsen, i ukebladet Illustreret Nyhedsblad (utgitt 1851-66). Han møtte som de andre i foreningen opp på Jernbanetorvet tidlig om morgenen denne søndagen. Hovedbanen til Eidsvoll var åpnet i 1854, og på Grorud var det stasjon. Når vi ser på hele programmet for dagen, så var dette nærmest en pakketur: Tog til Grorud i egen vogn, to bakker med renn i industriområdet der, og så på ski tilbake til byen med flere opplevelser på veien. Henrik Ibsen var med på det hele. (Han var for øvrig frilansjournalist og skrev for Illustreret Nyhedsblad på samme måte som bl.a. Vinje, Aasen, Bjørnson, Camilla Collett, Jonas Lie og Ernst Sars. Ibsen var god venn av bladets redaktør, Paul Botten Hansen.)

Etter å ha varmet opp i en mindre bakke, gikk de løs på bakken i Leirfossen. Det er ikke så lett å forestille seg en skibakke når vi ser fossen i dag, men med liten vannføring gjennom kalde vintermåneder kan det ha bygget seg opp en solid kjegle. Med gode snøfall som har blandet seg med, og lagt seg på isen, så har det åpenbart blitt en brukbar arena. Hoppet den gang var som regel i bunnen av bakken. Poenget var å klare seg stående, ikke å hoppe langt.

Etter å ha overlevet sine øvelser i fart og balanse, og hoppet i bånn, var deltagerne klar for en innholdsrik skitur tilbake. Ibsen beskriver for øvrig detaljert og morsomt om rennet i bakken.

De går opp mot Grorud (gårdene), som jo ligger høyere og mot nord – og derfra til Rødtvet, der de har et kvarters nistepause. Så gikk ferden til Storstuen tilhørende Martin Borrebekken (1819-94), som senere ble bestyrer på Linderud. Han skaffet rikelig med øl og mat fra Linderud, for nok en velfortjent rast.

VÅGESTYKKER før middag på Grefsen Vandkuranstalt, med godt pågangsmot etter rikelig med mat og øl også tidligere på dagen.

Deretter gikk karene til Grefsen Vandkuranstalt, hvor en enkel middag var bestilt. Mens de ventet på maten benyttet noen våghalser anledningen til å utnytte terreng og byggverk til noen halsbrekkende øvelser (se Reinholdt Bolls andre tegning, til høyre).

Det gikk bra, men det var nok en lettelse for tilskuerne at maten var klar, og at også denne leken tok slutt. Appetitten var igjen stor, det ble fortalt mang en historie om skiferder og annen mandig idrett. Det ble ettermiddag, og det ble kveld, i måneskinn og på glatt skiføre gikk det siste stykket til byen «forbausende» raskt. Det hele ble nok en 12 timers rundtur.

Ibsen gir seg imidlertid ikke med beretningen, han har noen avsluttende råd:

«Vi kunde have Lyst, at tage Anledning af dette Stykke, til en Opmuntring for Forældre at give de opvoxende Gutter saavidt mulig Adgang til at øve sig i Skifærd. Skolen kunde gjerne ogsaa række en Haand hertil, ved at samle Eleverne en enkelt Gang til en Udflugt paa Ski. Vi ere nemlig bange, at baade Fædre og Mødre i vore Dage kjæler ubetimelig med de opvoxende Gutter, pakker paa dem Skjærf og Pelsværk, naar de skal over Rendestenen, og neppe slippe dem ud paa Gaden, for at de ei skal komme til nogen Skade eller Meen. Spørg Lægen om dette ei virker tvertimod Hensigten. Vi vil alle have sunde og stærke Børn, og paa betimelig Forsigtighed bør Intet siges; men ikke gjør man Gutten sund og frisk ved at fore ham med Mavebelter og Uldtrøier, og endnu mindre bliver han stærk og smidig ved at stænges i Kakkelovnskrogen med Tindsoldater og Træsabel. Har Gutten Lyst paa Kjælke og Ski, lad ham øve sig med dem, om det end kan hende, at han kommer hjem med Neglespræt og en Skrabnæse.»

HOVEDSTADENS FØRSTE SKIRENN. Også kalt SKILØBERMØDET PAA GRORUD 16. FEBRUAR 1862. Post 34 i perioden 2026-2028