Askehøgdas vemodige prakt

ASKEHØGDA er kanskje selveste juvelen blant de praktfulle toppene som utgjør Kikutmassivets vakre krone.

FANTASTISK er ordet som lettest faller folk i munnen ved denne utsikten. Foto: MORTEN MØST

BLÅSTIEN og «gressbakken» på Askehøgda.

En tidlig junimorgen trasker jeg oppover og sørover blåstien fra Sandungseidet. Stien er våt og sølet etter rikelig med forsommerregn. Men hva gjør vel det, når dagens mål er selveste Askehøgda.

Jeg var nok ikke alene om å kjenne ilinger av fryd da jeg så at denne var en av kjentmannspostene i perioden 2026-2028. Post har det merkelig nok aldri vært her. Men kjentmenn med litt fartstid har passert denne kuperte lillebroren på tur mellom klassiske poster Sandungskollen og Kikuttoppen. Lett tilgjengelig er den også. Til Sandungskollen må vi kravle, men her går blåstien rett over åsen.

TRIVELIG vandring en junisøndag.

Flere ganger har jeg vært her, på tur både nordfra og sørfra, og til ulike årstider. Men aldri har turen vært finere enn denne svale forsommerdag, når småfuglene skråler og et hav av liljekonvall kranser min smale sti. Fristende er de å plukke, men de vil vel knapt overleve turen hjem. I stedet gjør jeg ingenting en ganske god stund, annet enn å tenke på vår venn Bernhard Herre og hans nøkkelbetraktning: Hvor jeg vendte meg hen, så jeg den nordiske vemodige prakt omkring meg.

ØSTUTSIKT mot Askengtjerna med mer.

Utsikten fra Askehøgda er så spesiell at det er bortimot idioti å gå hit på en dag uten klarvær. I vest blinker den lange, slanke Vestre Fyllingen i forgrunnen, omgitt av «ekte Nordmarka». Stedvis er her også utsikt mot øst og de vakre Askengtjerna.

Den post som kjentmannskomiteen i sin visdom har plassert her – omsider – står cirka ti meter øst for stien, nær en gresskledd lysning et stykke sør for selve Askehøgda. Her må jeg lete litt etter posten, da den er montert slik at man bare ser postoppslaget fra dens smale side.

Vi får tro at Askehøgda heter som den gjør fordi her vokser eller har vokst asketrær, fraxinus exelsior. I så fall øyner vi et underliggende tema i inneværende kjentmannsbok, som også tar oss til Askenbergseter/Aschenbergseter i Vestmarka.  Trær er ikke min sterke side, og jeg leter litt i den rike blandingsskogen som ellers preger høydedragene her. Men asketrærne lever på lånt tid, en skydom kjent som askeskuddsyken tar raskt livet av yngre trær.Rundt 80 prosent stryker med, ifølge Forskning.no.

Hit opp kommer ikke mange. Selv om det er søndag, møter jeg bare en ung dame, en oppegående fransk turist på vei fra Kikutstua til «‘akkadal». Vi tar bilder for hverandre, samtalen stanses snart av språkproblemer og vi går hver vår vei.

Ellers er det tydelig at elgen trekkes til disse lite besøkte høyder, her får den nok stort sett skite i fred.

ASKEHØGDA. Post 27 i perioden 2026-2028.