En treretters middag og overnatting med nydelig frokost i høstmorgensola på Losby er et godt utgangspunkt for en tur opp til det som kanskje er Østmarkas høyeste grantre (oppgradert til Østlandets høyeste på postskiltet). 

Vi prøvde oss på stien boka anbefalte; den går opp ca 250 m nord for Østmork. Der er det kjørt store maskiner og mye kvist. Det går greit å gå, men vi mistet et øyeblikk stien da "maskinveien" tok slutt i et skar. Da vi først kom inn på stien igjen på venstre side av skaret, var den tydelig, lettgått og fin, særlig over det høyeste punktet. Vi så etterhvert at denne stien er gul/oransje-merket og vi fulgte den helt til det vi tror er det boka også beskriver. Da kom vi til et stikryss hvor vi tok til høyre nedover mot Styggvannet. Stien er tydelig og går frem til posten. 

Turen tilbake gikk via Røyritjernet og ned forbi myra på gulmerket sti et stykke før vi tok av stien til ned venstre slik at vi skrådde nedover mot veien (til Bakkerud). Stien er bedre her (men våtere) enn den første delen av stien vi tok opp, men da går man glipp av den fine delen over ryggen😉.

På min kartapp stemte ikke stien som er tegnet inn med virkeligheten, så jeg har skissert hvor ca den faktisk gikk.

 

 

@hildesamdal  Death by GPS er blitt et begrep og kunne blitt overskriften på min tur i dag.  Her rotet jeg masse: Syklet til Bakkerud og begynte i god steam opp bakkene der, GPS' ba meg ta til høyre ved første stikryss og så til venstre inn en sti jeg aldri fant.  Det ble mye bushing, det dukket opp en sti midt inni der men den forsvant igjen.  Endelig kom jeg til en sti med noen orange merker - men det sa meg ingen ting så jeg fulgte GPS'n som viste vei ned en dal/søkk men stoppet da den ville jeg skulle fortsette rett ned ved stupet.  Så da var det å bushe seg opp igjen og gå langs stupet til jeg kom ganske langt opp mot Røyrvasstjernet, der fant jeg sti ned fra stupet og den dalen med god sti som fører ned til posten.  I luftlinje fra veien til posten var det litt under 900 m, jeg hadde gått 2,5 km da jeg kom til posten.... På returen gikk jeg til Røyrvasstjernet og tok stien derfra - mye lettere selv om den er ca 2 km.   Så gjør som andre har anbefalt her hvis du starter fra Bakkerud - gå rett opp til tjernet og derfra er det tydelig og god sti til posten.

Gjensyn med Styggvannet i dag- siste gangen var i 1990 (bilde);

Det var post der også da, så dette er et sted man ikke besøker ofte!

Og la det være sagt: Dette er en post man ikke bør ta en sen ettermiddag like før det er mørkt; det er lett å rote med stiene. Fulgte stien fra Østmork ved Losby og nordover åsene vest for vannet og hadde kontroll på Marka-appen med GPS for å gå ned i rett dråg.

Posten ligger på østsiden av bekken og ca 100 m fra vannet. Samme vei tilbake, totalt ca 2t. Veldig vind, men dog en mild 1.november.

Torgeir

Her kan en ta buss til Lørenskog kirke eller parkere der. Videre Stensrudveien til skogkanten. NB. Ved siste veikryss ta veien til høyre. I enden av denne er det noen brakker og en utestall. Derfra er det å gå en god sti til Røyritjern. I år er stien ganske tørr i motsetning til den var for noen år siden!. Fra Røyritjernet går det en god sti til Styggtjernet.  Først noen bakker, så litt flatt og til slutt ned lia. Det er blitt et godt oppgått tråkk ned lia og fram til posten på østsiden av bekken. Tja høyeste tre? Ikke godt å si? Moro at det ble en post her igjen! Siste o-kartet for denne delen av Lørenskogmarka er Linfjellet 1 : 10 000. For de som velger Losby som utgangspunkt er det greit med et detaljkart, for det er flere mulige stier å gå. Anbefaler alle å gå via Røyritjernet.  

Området ved Røyritjernet er et fint turmål! Ved Styggtjernet er det vilt og kronglete! Ikke rart at grantreene her inne kan bli høye!

Spørsmålstegnet i tittelen er velbegrunnet. Post 43 i perioden 2018 - 2021 var "Gullsmedgrana", som skulle være Oslos høyeste. Og selv om det er mange moderne hjelpemidler for å finne høyden på trær, og å kåre det høyeste, har jeg mine tvil om nøyaktigheten.

Men det er et godt påskudd for å lokke folk ned i et terreng de ellers aldri ville besøkt. Jeg klarte å miste stien før jeg skulle finne sidedalen, og gikk over til GPS. Det ble veldig bratt, men med tidligere klatreerfaring kom jeg trygt ned. Tydelige spor etter andre som hadde gjort det samme. Tilbake fulgte jeg en veltråkket sti i sidedalen.